Ny klimadebatt i emning

Erik Martiniussen skriver om modellen som har vært grunnleggende for norsk klimapolitikk siden tidlig på 1990-tallet, uavhengig av hvem som har styrt landet.

Det er en økonomisk orientert modell, utviklet av økonomer i jerntrianglet mellom Finansdepartementet, SSB og økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo. Modellen er allergisk mot å tilrettelegge et marked for ny teknologi gjennom subsidiering. Subsidiering og tilrettelegging er nemlig ”sløsing med ressurser”. Dette er en av årsakene til at økonomer som Michael Hoel og Bjart Holtsmark (som Stoltenberg er inspirert av) er så sterke motstandere av ”Energiewende” i Tyskland. Det er for ”kostbart”. Det eneste virkemiddelet de aksepterer er CO2-prisinge. Forurenser skal betale.
/../
25 år med klimakvoteeksperimenter ikke har lyktes med å skape grunnlag for noe grønt skrifte. CO2-prisene blir aldri høye nok. Økonomene undervurderer de systematiske motstandene som fines i markedet og i politikken mot å få til et skifte [Les mer om dette her]. Derfor må mer tilrettelegging (kall det gjerne subsidiering) til. Teorien (modellen) og politikken må legges om i tråd med empirien, og ny teknologi hjelpes fram.

I all for lang tid har en gruppe skjulte strateger, med økonomiutdannelse, fått styre og dominere norsk klimapolitikk. Les mer om det på NRK Ytring. Hvordan havnet vi her? Jeg har skrevet mer om dette i en annen kronikk på NRK Ytring [Økonomene ødelegger klimapolitikken - les kronikken her].

Kilde: Eriks klimablogg