I sommer har jeg eksperimentert en god del med å skape bilder gjennom tekst ved hjelp av tjenester basert på kunstig intelligens. I denne sammenhengen blir "Prompt engineering" eller "prompt craft" viktig – de som anvender språk (i vid forstand) på komplekse måter blir best skikket til å føre kreative dialoger med maskiner. Her er det mye interessant og det berører en rekke temaer som jeg skriver om i Digitale medier og materialitet.
Her vil jeg imidlertid dele et konkret forsøk, en form for skisseøvelse med Open AIs Dall-E. Her bruker jeg den versjonen som gir bilder med relativt lav oppløsning, men jeg tror likevel dette gir et visst inntrykk av hvordan en kan jobbe med dette i fremtiden.
Jeg begynner med denne teksten: "A small modernist cottage in the style of Frank Lloyd Wright placed in the pine woods with mountains in the background."
Resultatet ble i første omgang disse fire bildene:
Jeg velger å jobbe videre med det ene bildet. Her er altså ideen å gi Dall-E det bildet som "hyttebyggeren" er mest fornøyd med og generere nye skisser med dette om utgangspunkt. På et tidspunkt kommer en til en serie bilder som kan gi grunnlag for å utarbeide tegninger ved hjelp av sammenlignbare teknikker som det f eks Spacemaker benytter. Merk at ting beveger seg raskt på omsrådet maskinlæring og kunstig intelligens, jmf nevnte Spacemaker som ble solgt for et par milliarder, kun noen år etter oppstarten.
Et mer reelt scenario vil innebære at en også gir maskinen tekstkommandoer som bidrar til å raffinere bildene i den retningen oppdragsgiveren ønsker. Det er nok i denne sammenhengen at en fagperson vil kunne spille en betydelig rolle også i fremtiden. Her ville jeg kanskje lagt til et ønske om en utvendig trapp opp til takterrassen.
Det som kan fremstå som ansatsen til en takterrasse forsvinner imidlertid på den neste versjonen som maskinen gir meg:
Neste versjon:
Og jeg avslutter med denne versjonen:
Foreløpig har jeg jobbet lite med tekstbeskrivelsen, noe som åpenbart har stor betydning. Et litt mer raffinert forsøk med "A wide angle photo of a small modernist cottage in the style of Frank Lloyd Wright placed in the pine woods with mountains in the background. An outside staircase leads up to a terrace at the top of the flat roof. "
:Det er åpenbare svakheter i hvordan maskinen tolker teksten, men det er likevel grunn til å spørre segVil dette kunne ha betydning for arkitekters rolle i fremtiden. Åpenbart, slik jeg ser det, ikke minst gitt at denne teknologien fremdeles er helt i begynnelsen.
Bildene genereres med teknikker som ikke baserer seg på 3D-modeller. Det er dermed ikke en direkte link til det som kan danne grunnlag for tegninger. Jeg tror imidlertid denne delen absolutt er løsbart, jmf denne saken på Archdaily som allerede er noen år gammel. Her vises det også til et spennende prosjekt ved Harward.
Frank Lloyd Wright oppholdt seg i Sør-California på slutten av 1910-tallet og begynnelsen av 1920-tallet, del på leting etter en autentiske arkitektur som passet til områdets kultur og landskap. Forfatter/regissør Chris Hawthorne, arkitekturkritiker for Los Angeles Times, utforsker husene Lloyd Wright bygget i Los Angeles.
Dokumentaren dykker også inn i kritikerens provoserende teori om at disse hjemmene også var et middel for kunstnerisk katarsis for Wright, som var i ferd med å komme seg etter en voldelig tragisk episode i livet hans.
Ennis-huset, bygget i 1924, er kanskje det mest kjente av fire hus som Wright tegnet i Los Angeles på 1920-tallet, en periode hvor han eksperimenterte med geometrisk mønster og nye metoder for betongkonstruksjon. Disse nyvinningene demonstreres av betongblokker, som er dekorert med innskårne mønstre av overlappende firkanter. Wright brukte slike blokker i byggingen av alle de fire Los Angeles-husene. Elementer som nå har blitt handelsvare.
Japanske Kengo Kuma har tegnet flere av OL-anleggene i Tokyo, samt Skiens kommende signalbygg Ibsenbiblioteket, "Trekrone". Bygget er tegnet av Kengo Kuma (J/F) og Mad arkitekter (N).
Prosjektet «Trekrone» består av et lett tak som svever under trekronene i parken og med glassvegger på begge sider. Prosjektet har plassert seg som en bue mot parken og favner rundt de eksisterende park-trærne under trekronene. Bevegelsene i huset, både de arkitektoniske og fysiske er organisk og langstrakte og bibliotekets brukere beveger seg på slake ramper mellom de åpne etasjene, hvor også biblioteksfunksjoner er plassert. Bygget buer seg rundt de eksisterende trærne og legger seg inntil Ibsenhuset for å skape en sammenheng mellom nytt og gammelt.
Med «Trekrone» i Kulturkvartalet vil Skien få et nøkternt ikonbygg, som vil bli en attraksjon og som vil bidra til å utvikle Skien som reisemål. Samtidig ivaretar bygget bibliotekets funksjoner, også som inkluderende møteplass. Med lokalisering ved Ibsenhuset vil byen få et revitalisert og sterkere kulturelt tyngdepunkt.
Alle illustrasjoner og video: Kengo Kuma, Mad arkitekter og MIR.
Erling Viksjø (1910–1971) var en av de viktigste arkitektene i Norge i tiden etter andre verdenskrig, kjent for sin betong- og høyhusarkitektur. Viksjøs bygninger utfordrer manges forestillinger om hva som er stygg og pen arkitektur. Han var nyskapende og hadde et unikt samarbeid med flere kunstnere. Kunsten ble en del av selve arkitekturen.
Espen Johnsens bok Erling Viksjø. Eksperimenter i form og betong er den første monografien om Erling Viksjø (1910–1971). Boken diskuterer arkitektens arkitektoniske og artistiske praksis med Regjeringsbygningen sentralt plassert. Espen Johnsen undersøker hvordan Viksjøs ideer modnes og utvikles i tiårene omkring annen verdenskrig. Basert på omfattende arkivstudier viser han hvor sentral arkitekttegningen som medium ble for den norske brutalisten: hvordan den lot ham visualisere offentlig, monumental form i en konkret samfunnsmessig og politisk situasjon, og hvor avgjørende arkitekturtegningen var i hans ambisjon om å syntetisere kunstartene med arkitekturen som det koordinerende leddet.
Erling Viksjø. Eksperimenter i form og betong legger vekt på hvordan utenlandsopphold ga grunnlag for eksperimentering med betong og kunstnerisk utsmykning. Boken fremhever Viksjøs oversette allsidighet som kunstner og hans ulike retoriske strategier for å formidle sine arkitektoniske og kunstneriske visjoner.
Utstillingen Bevegelser i betong gir et innblikk i hvordan Viksjø samarbeidet med disse kunstnerne i prosjekter som Regjeringskvartalet, Hydrobygningen, Elkem-bygget, kontoret til Standard Telefon- og Kabelfabrik, Oslo Helseråd og Bakkehaugen kirke.
Vinner av Årets trebyggeri 2019 ble Finansparken i Stavanger tegnet av Helen & Hard. Her har Veidekke Entreprenør ført opp et av Norges mest særpregede kontor/næringsbygg. Bygget er på 23.000 kvadratmeter, og har sju etasjer med trekonstruksjoner over bakken.
Bygget er basert på et industrialisert byggesystem med limtre og massivtre, samt spesialtilpassede dragere i limtre av bøk. Prosjektet viser til fulle hvilke arkitektoniske og tekniske muligheter bruk av tre gir, skriver Treteknisk. Prosjektet er det største trebaserte næringsbygget som er realisert i Norge.
Prosjektet viser gjennom innovative løsninger at det lar seg gjøre å bygge næringsbygg med fremragende arkitektur og høye miljøambisjoner. Miljøløsningene omfatter lavt energiforbruk, grønne tak, energibrønner, bruk av fornybare materialer og lavt klimagassutslipp.
– Resultatet har blitt det flotteste bygget jeg har vært i. Det har vært morsomt å bygge og vil bli et godt sted å være. Bygget viser meget flott håndverk og vi har hatt god kontroll på kvaliteten, sier prosjektdirektør Helge Opedal i Veidekke Entreprenør.
Nå skal vi ikke gjøre det til en vane å formidle boligannonser, men villaer tegnet av Norges høyest meriterte arkitekt, Sverre Fehn, er sjeldent syn. For det første finnes det bare 13 boliger tegnet av Fehn, dernest er det lenge mellom hver gang noen av disse kommer for salg. Dermed er det for en nyhet å regne, og ikke minst en sjelden anledning til å få kikke inn i disse boligene.
Nå er det Villa Skagestad på Kjelsås i Oslo som er ute for salg. Teatersjef Tormod Skagestad kjøpte eiendommen i 1960, og ga oppdraget med å tegne en villa til seg og sin familie til Fehn. Villa Skagestad består av underetasje og hovedetasje på til sammen 220 kvadratmeter og sto ferdig i 1964. Villaen står oppført på byantikvarens gule liste over bevaringsverdige bygninger i Oslo, men er ikke fredet.
Fehn døde i 2009 84 år gammel. I 1997 ble han tildelt Pritzker-prisen, den gjeveste prisen en arkitekt kan oppnå. Fehns kanskje mest kjente bygg er den nordiske paviljongen i Veneziabiennalen, som sto fe rdig til utstillingen i 1962.
D2 har funnet frem et knippe boligprosjekter rundt hovedstaden som utmerker seg med mange arkitekter blant beboerne. Et av disse områdene er Borgenbråten, tegnet av arkitektfirmaet Fosse & Aasen på 1960-tallet.
Arkitekt Stein Aasen (86) og Christian Fosse (1933–2002) var ganske ferske i arkitektbransjen da de fikk oppdraget fra ingeniørfirmaet Andersson & Skjånæs. Begge hadde jobbet noen år i Danmark, og da de kom hjem til Norge i 1961 var de påvirket av danske og nordiske tradisjoner.
– Vi var oppdratt i ånden til Alvar Aalto. Enkle, greie hus uten krimskrams. Alt på ett plan, enkelt å komme til, forklarer Aasen til D2.
I Danmark hadde arkitekt Jørn Utzon lansert ideen om atriumhus og oppført en klynge med dem i Helsingør. Hus som er helt skjermet for innsyn, både i hagen og inne i boligen, men som fordi de ligger tett i tett også har romslige, sosiale fellesarealer.
– Det var en sånn privacy. I din egen hage var det bare deg. Du kunne ligge naken og sole deg uten at naboen så det. Dyrke grønnsaker eller ha svømmebasseng. Et multipurpose-hus, sier Aasen.
Atriumhusene på Borgenbråten ble tilbudt ansatte i planleggingsfirmaet Andersson & Skjånes. Det var behov for ingeniører og boligmangel rundt Oslo. Men bare en håndfull av dem kjøpte. Husene var dyre, sier Aasen. 192.000 kroner. Både han og Fosse fikk kjøpt hus på Borgenbråten da de sto ferdige i 1966. Kompanjongen ble boende til han døde i 2002, men Aasen rakk aldri å flytte inn, han overtok familiens funkisvilla på Stabekk.
– Det var en veldig homogen befolkningsgruppe på Borgenbråten. Stort sett akademikere. Ingen kverulanter, som du opplever i den gamle villabebyggelsen her, hvor det kommer nyrike folk med masse penger som vil rasere alt.
Wilhelm von Hanno (1826–1882) er en av 1800-tallets viktigste og mest produktive arkitekter. Gjennom en serie ervervelser de siste årene har Nasjonalmuseet bygget opp en stor samling med både arkitektoniske tegninger og fascinerende reportasjelignende skissebøker fra Hannos virke.
Tyskeren von Hanno kom til Christiania sommeren 1850, som ung assistent for landsmannen Alexis de Chateauneuf (1799–1853) i arbeidet med Trefoldighetskirken. Chateaneuf reiste tilbake til Hamburg i 1852. Kommunen, som var byggherre, ansatte von Hanno som arkitekt samme år. Han fikk i oppgave å forenkle prosjektet slik at det ble billigere å lede byggearbeidet. Da kirken endelig ble innviet i 1858 var den von Hannos verk, like mye som Chateuneufs. Trefoldighetskirken er et av romantikkens absolutte hovedverk.
I årene 1853–64 var von Hanno i kompaniskap med Heinrich Ernst Schirmer, og tidligere er det denne perioden i hans virke som har fått mest oppmerksomhet. Med denne lille utstillingen vektlegges von Hannos senere selvstendige arbeider, som hovedverket Grønland kirke, med de omkringliggende bygningene Grønland skole, brannvakt og politistasjon (1864–69), samt Norges geografiske oppmåling (1876–79) ved Slottsparken, senere Statens kunstakademi.
Denne saken skulle egentlig handle om skulpturen Bird in Space (se nedenfor) av Knut Henrik Henriksen. Ifølge pressemeldingen er Bird in Space ment som en replikk av et fasadeelement, en etasje, i Bergen Rådhus og måler 3,4 meter. Videre at Henriksen har tilegnet seg Viksjøs patenterte metode for ”Naturbetong”, der norsk elvestein legges i støpen for så å sandblåses.
Ser en på bildet av skulpturen kan det imidlertid se ut som om at det ikke er Viksjøs metode for naturbetong som er brukt. Naturbetongen baserer seg på at forskalingen fylles med stein før en tyntflytende sementvelling injiseres.
Viksjøs beskrivelse av arbeidet med Regjeringskvartalet kom som en egen artikkel i Byggekunst:
Viksjø skriver her, om naturbetong:
Den støpemetode som vi har brukt her på bygget, er uteksperimentert av siv.ing. Sverre Jystad og undertegnede i fellesskap. Den tar sikte på å unngå slike tilfeldigheter.
Metoden er i korte trekk:
Forskalingen fylles først med omhyggelig vasket singel i en bestemt gradering (alle steinmaterialer under 15 mm er på forhånd tatt bort). Etter at singelen' er godt sammenpakket ved stamping eller vibrering, presses inn (injiseres) en sementvelling (sement, vann, finsand og diverse tilsetninger) som etter hvert fyller alle hulrommene mellom Steinene til hele formen er fylt.
Injiseringen kan foregå på forskjellige måter. Her er sementvellingen presset inn gjennom rør som på forhånd er satt i forskalingen og som gradvis trekkes opp etter som vellingen stiger i formen. Etter en passe tid, og før sementvellingen er avbundet, fjernes forskalingen og sandblåsingen begynner.
Tidspunktet er meget viktig og avgjørende for et økonomisk gunstig resultat, (8-30 timer etter støpingen, avhengig av luftens temperatur og fuktighetsgrad).
Viksjø hadde opprinnelig planlagt at regjeringsbygget skulle kles med naturstein, men etter en studiereise på slutten av 40-tallet ble han inspirert til å eksperimentere med nye måter å behandle overflatene på. Viksjø endte i stedet med å utvikle en ny støpeteknikk, naturbetongen, som han mente ga en særpreget uttrykk, samtidig som det åpnet for spennende muligheter for å integrere utsmykning i arkitekturen.
Utstillingen "Le Corbusier – Litografi" åpner 12. oktober 2018 og står til 20. januar 2019 ved Nasjonalmuseet – Arkitektur. Her vises litografier fra Le Corbusiers aller siste leveår. Arbeidene var høydepunktene i en stor minneutstilling om Le Corbusier i Kunstindustrimuseet i 1966, kort tid etter hans død. Nå vises verkene for første gang igjen i en utstilling.
– Siden 1918 har jeg malt regelmessig hver dag. Gjennom maleriene fant jeg formene til min arkitektur, sa Le Corbusier i et intervju i 1962. Han så seg selv først og fremst som plastisk kunstner. Det finnes ikke noe skille mellom maleri, skulptur og arkitektur i det kreative arbeidet – alt er en helhet. Jeg maler bilder som i sin natur er skulpturer, hevdet han.
Til utstillingen i 1966 åpner fikk kurator og arkitekt Robert Esdaile bygget en utstillingspaviljong inne i museet, der reproduksjoner av arkitekturmodeller, skulpturer og malerier ble presentert. Det norske publikummet må få øynene opp for Le Corbusiers varierte produksjon! Esdaile kjøpte også ti originale litografier fra Le Corbusiers aller siste leveår. Disse blir høydepunktene i minneutstillingen.
For første gang siden 1966 vises nå disse grafiske verkene i en utstilling. Med «Le Corbusier – Litografi» utvider Nasjonalmuseet sitt fokus på sammenhengen mellom Le Corbusiers arkitektur og billedkunst. Mens «Le Corbusier ved havet», som vises i Villa Stenersen, presenterer kunstnerskapet i 1930-årene, konsentrerer denne utstillingen seg om 1950- og 1960-årene. I arbeidene fra denne perioden går lignende kurvede former igjen i arkitekturen, skulpturene, maleriene og de grafiske arbeidene.
Kapellet hans i Ronchamp fra 1955 sjokkerte det internasjonale arkitektmiljøet med sine skulpturelle og såkalt irrasjonelle former. Her presenteres det gjennom «øynene» til norske arkitekter, med fotografier fra samlingen og presseomtaler fra samtiden. Litografiene fra minneutstillingen i Oslo vises sammen med dokumentasjonsmateriale fra utstillingen.
Litografiene er innlånt fra Oslo kommunes kunstsamling. I anledning utstillingen er verkene nylig konservert.
Quinta Monroy, 2004, Iquique, Chile Quinta Monroy Housing, 2004, Iquique, Chile - Left: The houses so they stands, built with public funds. Right: significant raising of standards, achieved through their own efforts. - Photo: Cristobal Palma.
Rietveld Schröderhuis ble oppført for fru Truus Schröder-Schräder og hennes tre barn. Villaen ble oppført på UNESCOs liste over verdensarven i 2000 .
Det var bestemt av fru Schröder at huset så langt som mulig skulle designes uten vegger. Huset er derfor et av de beste eksemplene på De Stijl-arkitektur.
Huset skiller seg radikalt, både interiør- og eksteriørmessig, mot all tidligere arkitektur. Det to etasjers høye huset ble bygget for enden av en husrekke, og gjør ingen forsøk på å passe inn i den omkringliggende bebyggelsen.
Underetasjen kan sies å være tradisjonell; omkring en trapp plassert i midten av huset finnes et kjøkken og tre værelser/soverom. Ovenetasjen utgjør kun et stort åpent område, i tillegg til et bad og et toalett. Rietveld ville forme andreetasjen, som var fru Schröders, slik at den skulle kunne brukes til hva som helst, og gjøres åpen eller inndelt. Dette ble oppnådd med et system av flyttbare paneler. Når hele området er fullt inndelt, består etasjen av tre soverom, bad og et oppholdsrom. Mellom dette og den helåpne planløsningen finnes en endeløs rekke av varianter, som hver og en skaper egne spesielle muligheter.
Vitra brannstasjon i Weil am Rhein. Foto: Sandstein
Arkitekt og designer Zaha Hadid døde 31. mars. Med det har en av verdens ledende formgivere gått bort. Hadid studerte arkitektur ved Architectural Association School i London under Rem Koolhaas, og arbeidet etter studiene flere år i Koolhaas' studio Office for Metropolitan Architecture (OMA). Fra 1979 drev hun sin egen arkitektpraksis i London: Zaha Hadid Architects.
Mye av Zaha Hadids arbeid har kun eksistert som skissemateriale. Hun blir likevel ansett å være en av de mest banebrytende blant samtidens arkitekter. Hennes bygninger er særskilt nyfuturistiske, karakterisert av «kraftfull, buete former til hennes langstrakte strukturer» med «tallrike perspektivpunkter og fragmentert geometri som framkaller kaoset i moderne liv.»
Det kom til å drøye ganske lenge innen Zaha Hadid fikk noen større bygning oppført, selv etter at hun var et kjent navn blant arkitekter. Gjennombruddet kom i 1993 med en brannstasjon i Weil am Rhein, som senere er blitt et møbelmuseum for det sveitsiske møbeldesignselskapet Vitra. Phaeno Science Centre i Wolfsburg i Tyskland ble påbegynt i 2000 og stod ferdig i 2005. Bygningen er et vitensenter med vitenskapelige eksperimenter for barn og voksne. Bygningen har ingen direkte tilknytning til sitt omliggende miljø, men skaper sitt eget landskap med sine dekonstruktivistiske former. Bygingens organiske former og funksjonalitet blir en felles tråd med bygningens innhold.
Villa Schreiner, oppført i 1963 på Kringsjå i Oslo, ble fredet i 2011. Foto: vidariv
Sverre Fehn (Sverre Olav Fehn, 1924-2009) ble født på Kongsberg i 1924 og vokste senere opp i Tønsberg hvor faren var politimester fra 1936 til 1942. Han tok artium i 1944, og begynte etter krigen på Statens arkitektkurs i Oslo hvor han ble ferdig utdannet da han var 25 år. Han ble senere professor ved Arkitekthøgskolen i Oslo, hvor han var ansatt fra 1971 til han gikk av ved aldergrensen i 1994.
I 1958 tegnet han Norges paviljong til verdensutstillingen i Brussel. Utformingen fikk svært positiv omtale og samme året fikk han i oppdrag å tegne Nordens paviljong til Veneziabiennalen. Paviljongen sto ferdig i 1962. Fra da av ble Sverre Fehn ofte omtalt internasjonalt. Hans internasjonale renommé kulminerte i 1997 da han mottok arkitekturens høyeste utmerkelse; «The Pritzker Architecture Prize». Han mottok også Heinrich-Tessenows gullmedalje i 1997. Fra det franske arkitekturakademiet mottok han gullmedalje og han ble tildelt den norske Grosch-medaljen i 2001.
Villa Norrköping
Til Norrköpingsutställningen i 1964 («NU-64») ble denne Fehn-villaen oppført i et nytt boligkvarter, «Norden», sørvest i Norrköping. Utstillingsdelens tittel var ”Nordisk villaparad”. Utstillingsprogrammets idé var å utforme enkle og rasjonelle modulsystemer for mindre familieboliger, men resultatet ble i praksis eksklusive og dyre privatboliger.
Norrköping-villaen med areal på 150 kvadratmeter har en symmetrisk og korsformet grunnplan. Bygningen har en kombinasjon av ”lukket” og ”åpen” form: Fire symmetrisk plasserte hjørnerom med lukkede ytre bærevegger i teglmur er sammenknyttet ved hjelp av åpne fasadepartier (hjørnekarnapper) i glass og limtre. Romstrukturen i bygningen er åpen, men bygningen kan også avdeles i ni ulike rom som innrammer husets ”kjerne”; et sentralrom med våtromelementer som bad og kjøkken. Den kvadratiske midtkjernen har tak formet som en lanterne som slipper lys ned i midtdelen hvor man ellers ikke ville ha fått direkte dagslys. Til boligen tegnet også Fehn egne møbler i strengt geometriske former; fire lave trekantede krakker kunne for eksempel settes sammen til et kvadratisk stuebord.
Et av byggets fortrinn var at det kunne tilpasses ulike terreng og tomteforhold. Boligområdet i Norrköping mangler også tydelige avgrensninger mellom tomtene. Derfor brukte Fehn to avskjermende murer i samme utforming som boligens bærevegger, og disse uterommene fikk også funksjon som biloppstillingsplass, søppelrom og utegrillplass.
Länsstyrelsen i Östergötland og Riksantikvarieämbetet fredet bygningen i 2001 gjennom såkalt ”byggnadsminnesförklaring” (svensk forskift om fredning som tilsvarer norske fredningsvedtak).
Villa Schreiner
Etter fire års samråd med byggherren Per Schreiner, ble Villa Schreiner ferdigstilt i 1963. Villa Schreiner ligger på Kringsjå i Oslo og er den første enebolig som Fehn tegnet i Norge. Boligen med sine skyvedører i glass, store horisontale vindusflater og konstruksjonsstruktur med synlige bærepilarer fra bakkenivået til taket, ser ut til å være påvirket av den tysk-amerikanske arkitekten Mies van der Rohes kjente byggverk «The Farnsworth House» (1951, Illinois, USA).
Villa Schreiner har en grunnflate på 120 kvadratmeter med alle funksjoner samlet på ett plan. Mot skogsveien (Langmyrgrenda) har bygningen en «lukket fasade» med tette, panelte vegger uten vinduer. Mot den private hagedelen i vest «åpner» bygningen seg med store glassflater og skyvedører slik at naturtomten fremtrer som et stort panorama fra den åpne stuen. Slik nedbygges delvis skillet mellom opplevelsen av å være «ute og inne».
Bygningens romskjema er i likhet med Norrköping-villaen utviklet rundt en sentral kjerne (sentralt midtrom) som får inn dagslys ovenfra gjennom høytsittende smale liggende vinduer. De innvendige veggene går ikke helt opp til taket, slik at hele grunnflaten i praksis nærmest fremtrer som et «felles rom». Den indre romkjernen har en våtromssone med bad og kjøkken. Materialbruken er enkel; utvendig panel, bærekonstruksjon og laminerte bjelker er utført i norsk furu. Innvendig er veggene utført i teglstein eller furupanel, mens gulvene er utført i lysgrå terrasso. Villa Schreiner preges av en nitid detaljeringsgrad, hvor Fehn også i stor grad har tegnet boligens møblement.
Bygningen er uten kjeller og plassert på fjellgrunn, mens hagen har skogbunndekke. Med økologisk bevissthet ble det under husbyggingen lagt vekt på å opprettholde tomtens skogskarakter uten hugging av de eksisterende furutrær. En av hovedintensjonene med bygningen var nettopp å oppnå et samspill mellom stedets kvaliteter utendørs- og innendørs. Sverre Fehn mottok Treprisen for villaen i 1973 og Houens Fonds diplom i 1991.
Riksantikvaren fredet bygningen i 2011.
Villa Busk
Bygningskomplekset Villa Busk ble oppført for plateprodusent Terje Busk i 1989-90. Anleggets ulike bygningsdeler er tilpasset det sterkt skrånende og vanskelige terrengforholdet på stedet. Dette preges av store nivåforskjeller (etasjevariasjon) mellom kompleksets ulike boligdeler.
Bygningskomplekset har en horisontal hovedfløy med 40 meter langfasade, støpt på fjell, og en høy vertikal sidebygning som rager opp fra bunnen av det sterkt fallende terrenget. Den høye sidebygningen er et fire-etasjers tårnbygg med pyramidalt tak som er sammenføyd med hovedfløyen gjennom en fritthengende innbygget gangbro (tverrakse) med hele vindusflater i glass og diagonal trelaminat-struktur. Hovedfløyen (horisontalt liggende og støpt på fjell) har langfasade i ubehandlet betong (hvor man ser vertikale spor etter forskalingsmaterialene), mens den vertikale tårnbygningen har limtrestruktur og er kledd med umalt redwood-panel. Takene er tekket med skifer og kobber. Det høye fire-etasjers tårnet (sidebygningen) har innvendig vindeltrapp. Sverre Fehn har også tegnet en rekke av interiørdetaljene, blant annet åpent ildsted (peis) og betongstøpt sofa.
Villa Busk ble fredet av Riksantikvaren i 1993.
Skådalen kompetansesenter
I perioden 1971-75 tegnet Sverre Fehn døveskolen på Skådalen i Holmenkollåsen, som sto ferdig i 1976. Anlegget er tilpasset det skrånende terrenget, og består av ti mindre bygninger som er samlet rundt et tun. Enkelte av bygningene følger terrengkotene og har langside mot sør mens andre ligger i fallretning, noe som framhever den særegne topografien. Boligfunksjonene ligger samlet på oversiden av tunet med en idrettsplass på midten, mens skolefunksjonene ligger på nedsiden av idrettsplassen.
Fehn valgte et arkitektonisk hovedgrep for å synliggjøre forskjell på boligkvarteret og skolesonen: Bygningene i boligkvarteret har rettvinklede fasader og tak som enten er bueformede eller avtrappede for å følge det fallende terrenget. Bygningene i skoledelen har derimot buede fasader og flate tak. Anleggets bygninger er oppført med ubehandlede betongkonstruksjoner og betongtak. Fasadene har delvis utvendig rød teglsteinstekking. Teglstein går også igjen i vegger og interiør. Et annet hovedtrekk er vindusbånd med variert vindusinndeling.
Fehn var opptatt av at bygningene skulle ha småskalaform som var tilpasset mindre barn. I flere av bygningene er vinduene plassert svært lavt med tanke på barns synsvidde. Den terrengtilpassede arkitekturen i lav skala rundt et tun, skulle gi et humant preg til internatbarn som måtte bo hjemmefra i kortere eller lengre perioder. Bruken av veggflater med synlig ubehandlet betong innvendig, skapte likevel motstand i pressen, og ble oppfattet som et inhumant innslag. Den enkle materialbruken med ubehandlete betongflater ga også uheldige akustikkvirkninger innendørs. Ved ferdigstillelsen i 1976, skrev Dagbladets kommentator Gerd Benneche svært negativt om Fehns løsninger. Anlegget ble i anmeldelsen omtalt på førstesiden av Dagbladet som et «betonghelvete» for døve barn. Denne avisepisoden førte til offentlig oppdragstørke for Sverre Fehn i 15 år, frem til han fikk oppdraget med Norsk Bremuseum i Fjærland (ferdigstilt i 1991), Aukrustsenteret i Alvdal (1996) og Ivar Aasen-tunet i Ørsta (2000).
Skådalen kompetansesenter ble fredet i 2010.
Arkitekturmuseet, Nasjonalmuseet (fredet 2008)
Arkitekturmuseet med hele flater i betong og glass. Foto: Anne-Sophie Ofrim
Et av de siste arbeidene Sverre Fehn ledet var utstillingspaviljongen til Arkitekturmuseet / Nasjonalmuseet i Oslo, som åpnet i 2008. Utstillingsbygningens eksteriørmessige hovedgrep er en kombinasjon av hele veggflater av ubehandlet betong og hele veggflater i glass. De slakt skrånende betongveggene (i hjørnet mot krysset av Myntgata / Nedre Slotts gate) danner en ytterste ‘skansemur’ og gir et visuelt ekko til murene på Akershus festning som kan ses fra bygningen.
Utstillingspaviljongen er reist i tilknytning til den første bygningen til Norges Bank i daværende Christiania, oppført i 1830 og tegnet av Christian Heinrich Grosch (1801-1865). Fehns kontor ominnredet og restaurerte også denne bygningen da Arkitekturmuseet skulle flytte inn.
Riksantikvaren fredet denne bygningen, inkludert Fehns nye paviljong, ved åpningen av Arkitekturmuseet i 2008.
Med denne utstillingsbygningen var ringen nærmest sluttet for Sverre Fehn. En av de første offentlige bygningene Fehn tegnet var jo nettopp en utstillingspaviljong, til verdensutstillingen i Brussel i 1958.
Fra 1. april til 14. august 2016 viser Nasjonalmuseet – Arkitektur en utstilling om Lars Backer. Med oppføringen av restaurant Skansen, Ekebergrestauranten og Horngården innledet arkitekten Lars Backer funksjonalismen i Norge. Mange hadde følt at en ny tid var i emning – nå var den kommet.
Lars Backer «fant sig tidlig tilrette med sin egen tid», skrev Herman Munthe-Kaas i sin nekrolog over kollegaen. Aftenposten hevdet at han var den som mer enn noen andre ga den nye tiden uttrykk: «Han var den nye tids mann». Dermed blir utstillingen om Lars Backer også en beretning om forspillet til den moderne arkitekturen i Norge.
En mangfoldig utstilling
Lars Backer målte opp eldre bygninger, og gjennom sin utdannelse kjente han arkitekturarven godt. Han tegnet viktige klassisistiske verk før han ble funksjonalist. Utstillingen gir et rikt bilde av personen og tiden. Den er tverrfaglig og viser møbler, gjenstander, historiske fotografier og Lars Backers tegninger samt malerier av J.C. Dahl, Harriet Backer og Per Krohg. Hans far, Herman Major Backer, var også en viktig arkitekt. Utstillingen starter med en presentasjon av hans arbeider og ender med Lars Backers tre epokegjørende funksjonalistiske bygninger som vies spesiell oppmerksomhet.
Overgangstid
Midten av 1920-tallet var en overgangstid i Norge. Nyklassisismen var fremdeles dominerende: kraftstasjoner, banker, boliganlegg, idrettsanlegg, museer og kinoer bar preg av arven fra antikken. Lars Backer bidro med Frogner kino, vakre Villa Larsen og et universitetsprosjekt i klassisk stil. Samtidig skrev Backer, og andre med ham, om nødvendigheten av en ny arkitektur. I 1927 kom det norske gjennombruddet: restaurant Skansen.
Funkis-gjennombruddet
For norsk og nordisk arkitektur ble året 1930 et tidsskille. En stor utstilling i Stockholm denne sommeren presenterte en visjon av fremtidens arkitektur som vakte stor begeistring hos publikum. Den nye stilen fikk kallenavnet «funkis». 1930 var også det året Lars Backer døde, bare 38 år gammel, av en streptokokkinfeksjon. Hans tre siste bygninger var med på å bane veien for den nye arkitekturen i Norge. De to første, Skansen og Ekebergrestauranten, ble møtt med voldsom kritikk. Horngården derimot, som sto ferdig i 1930, ble tatt godt imot – og den nye arkitekturen hadde seiret.
Lars Backer, «Skansen», 1927
Restaurant Skansen blir rekna som det første funksjonalistiske bygget i Oslo. Den solgule restaurantbygningen låg langs Rådhusgata, lengst bort frå Akershus, medan uteserveringa, for 2 000 gjestar, var på terrassen mot festninga. Friluftsrestauranten vende ryggen til resten av Kontraskjæret. Dette skjedde ved hjelp av ein lang loggia med plass til femti bord, der gjestane var beskytta mot regn. Etter denne følgde ein høg orkesterpaviljong som vart avslutta med ei elegant trapp på skrå.
I det smalare området bort til festningas utstikkande murar sette Backer opp eit telt som skjulte ein gammal garasje. Her ytst var terrenget stupbratt, fritt for tre og utsikta på sitt beste. På 1930-talet var friluftserveringa på Skansen tettpakka på varme sommardagar av øldrikkande, dresskledde menn med lyse, runde stråhattar.
Funkisperla vart riven hausten 1970 fordi kulturminnemyndigheitene ønska å tilbakeføre Kontraskjærområdet på Akershus til opprinneleg park. Politikarane i Oslo følgde rådet, og vedtok rivinga.
Arkitektur sjøsettes
-
Redaktør Gaute Brochmann er klar for den store omleggingen av Norges to
arkitektblader: – Målet er å få flere til å lese kvalitetssikret, bra stoff
om arki...
Ett farligt glapp
-
Ett farligt glapp
onsdag, oktober 12, 2016 - 10:25
*Brexit *har chockat den brittiska arkitektkåren. Utan fri rörlighet får
Storbritannien svårt att fort...
Glitch City
-
[image: oil]
[Images: Via *Wired* UK].
Sites of urban infrastructure and other industrial facilities integral to
municipal management, from fire stations t...
Arkitektur med kunstig intelligens
Innlegg
_(6440931233).jpg){kind=link}
