«Archispeak» - arkitektenes eget språk

Daniel G. R. Butenschøn skriver om «archispeak» i Dagens Næringsliv. Fornøyelig og forstyrrende på samme tid. Mellom mange husbyggere og huset de betaler for, står en arkitekt og prater underlig. Archispeak fører til gjensidig frykt og usikkerhet, og til at mange hus ikke blir som de var tenkt.

Det var først fra 1970-tallet av, etter at den idealistiske modernismen hadde fått seg en trøkk, at det begynte å bli vanskelig å henge med i svingene når en arkitekt åpnet munnen. Arkitektlærere ved universiteter gjenoppfant feltet som teoretisk disiplin.

Som lærer på Arkitekthøyskolen i Oslo (AHO) snakket Sverre Fehn ofte om pikekyss og regnvær, blomsterenger og romanser. Det skapte internasjonal skole. Takket være Fehn brukes særnorske metaforer som isbreer, polarlys og fjorder i dag for å beskrive bygninger i alle verdenshjørner. 

Fehn var ikke den eneste norske innflytelsesrike archispeak-høvdingen. Den innflytelsesrike AHO-guruen Christian Norberg-Schulz demonstrerte med stort internasjonalt gjennomslag hvordan man ikke trenger å snakke om hus for å snakke om hus.

Det satiriske nettstedet The Onion har en spørrespalte som heter «Concept Of Phenomenology In Architecture As Developed By The Norwegian Theorist Christian Norberg-Schulz», der enkle spørsmål får ubegripelige svar.

Den aller fremste representanten for archispeak er nok likevel nederlandsk. Grunnleggeren av arkitektkontoret OMA, Rem Koolhaas,  er legendarisk overbevisende. Han gjorde kunsten å prate om arkitektur sentralt i arkitekturen. Da han fikk Pritzker-prisen i 2000, hadde han ennå ikke bygget særlig mye.

Koolhaas’ kanskje fremste gave til archispeak er teknikken der arkitekten først tegner huset, og etterpå finner på hvorfor han gjorde det slik.

– Språket ble innprentet fra første år på arkitekthøyskolen, der elevene oppmuntres til å tømme ord og uttrykk for opprinnelig betydning og fylle dem med det kursholderne mener gavner prosjektene, sier  Gaute Brochmann.

Kilde: DN.no