Befester strengt vern av strandsonen

KI-generert bilde

En fersk dom fra Høyesterett understreker at selv små inngrep kan være «vesentlig tilsidesettelse» når man ser samlet på kumulative effekter og det generelle presset i strandsonen. Lovgiver har strammet inn reglene betydelig siden 1985-loven. Dommen bekrefter et strengt og helhetlig vern av strandsonen, og vil trolig bli referert mye i fremtidige dispensasjonssaker i Oslofjorden og andre pressområder. 

Høysterett gir forvaltningen (særlig Statsforvalteren) stor faglig frihet i disse vurderingene. Retten kontrollerer rettsanvendelsen, men legger vekt på forvaltningens ekspertise og planpolitiske skjønn. 

Dette er en klar signaldom for strandsonen i pressområder: Strengere vern. Selv minimale private tiltak som en liten brygge kan nektes dersom de berører nasjonale naturhensyn eller bidrar til nedbygging. «Smått er fremdeles for stort» i strandsonen.

Rettsvirkningene av en lovlighetskontroll kan være vidtrekkende: Blir konklusjonen at kommunens vedtak er ugyldig, skal det oppheves, selv der arbeider er igangsatt og kostnader pådratt. Kommunens «ja» er altså ikke endelig. Kommunen kan gi dispensasjon, men Statsforvalteren (og eventuelt domstolene) kan omgjøre det. Du kan ikke automatisk «stole på kommunens ja» i strandsone-saker hvis vedtaket strider mot nasjonale/regionale føringer eller lovens vilkår.

Dommen er tydelig i forhold til at nasjonale miljø- og friluftslivshensyn veier tyngre enn private fordeler i bebygde pressområder. Dommen gjør det vanskeligere å få dispensasjon for brygger, naust og andre små tiltak i 100-metersbeltet der kommuneplan eller reguleringsplan setter strenge grenser. Den understreker at forvaltningen skal bruke føre-var-prinsippet ved usikkerhet om naturvirkninger.


Veiledere

• Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2023–2027 gir overordnede føringer for strandsoneforvaltningen.
  
  
• Statlige planretningslinjer for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen tydeliggjør nasjonal arealpolitikk i strandsonen. Retningslinjene utdyper plan- og bygningsloven og gir statlige føringer for kommunenes og fylkeskommunenes planlegging og saksbehandling. Retningslinjene ble revidert i mai 2021.
  
  
• Miljødirektoratet har utarbeidet en veileder om strandsone i arealplanlegging.
  
  
• Kommunal- og distriktsdepartementet har gitt ut en veileder for strandsonen i 3D. Veilederen viser hvordan kommuner kan lage 3D-modeller som kan anvendes til planlegging og forvaltning av strandsonen. Det er laget et eksempel på hvordan 3D-modellen kan bli ved å følge veilederen.
  
  
• Sivilombudet har gitt ut en temarapport om dispensasjonspraksis i strandsonen, som blant annet redegjør for de rettslige utgangspunktene for dispensasjonsvurderinger.
  
  
• Kommunal- og distriktsdepartementet har gitt ut rundskriv: H-6/18 Lover og retningslinjer for planlegging og ressursutnytting i kystnære sjøområder.

Befester strengt vern av strandsonen

23:15 Byggesak , Jus , Naturforvaltning

Vedtak om konsesjon til vindkraftutbygging på Fosen kjent ugyldig

I  august 2019 ble den siste av de 80 turbinene i Storheia vindpark montert.

Vindkraftutbyggingen på Storheia og Roan i Trøndelag var i strid med urfolks rettigheter, konkluderer Høyesterett. Vindturbinanlegget i Roan har 71 turbiner, og var landets største inntil vindkraftverket i Storheia ble ferdigstilt. Høyesterett har enstemmig kommet til at urfolks rettigheter er krenket, og at vedtakene om konsesjon og ekspropriasjonstillatelse derfor er ugyldige.

Reineier mener at de har blitt fratatt historiske vinterbeiteområder, og har vist til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. I dommen (kan leses nedenfor) legger Høyesterett vekt på at reindrift er en form for kulturutøvelse som er vernet.

For Høyesterett var spørsmålet særlig om utbyggingen krenker reineiernes rettigheter etter SP artikkel 27. Bestemmelsen slår fast at den som tilhører en etnisk, religiøs eller språklig minoritet, ikke skal nektes retten til å dyrke sin kultur sammen med andre medlemmer i gruppen. Det er på det rene at reindrift er en form for vernet kulturutøvelse. Fordi lagmannsretten hadde et bedre grunnlag for sine vurderinger enn Høyesterett, bygget Høyesterett på lagmannsrettens vurdering av konsekvensene av utbyggingen for reindriften. Høyesterett tok dermed utgangspunkt i lagmannsrettens konklusjon om at vinterbeiteområdene ved Storheia og Roan i praksis er tapt for reindriften, og at utbyggingen derfor vil true reindriftsnæringens eksistens på Fosen hvis ikke kompenserende tiltak settes inn.

Under henvisning særlig til uttalelser fra FNs menneskerettskomité la Høyesterett til grunn at det vil foreligge en krenkelse av rettighetene etter SP artikkel 27 dersom inngrepet fører til vesentlige negative konsekvenser for muligheten til kulturutøvelse. Inngrepet kan i seg selv ha så store konsekvenser at det foreligger brudd på bestemmelsen, men det må også ses i sammenheng med andre tiltak, både tidligere og planlagte. Den samlede effekten av tiltakene er avgjørende for om det foreligger krenkelse. I utgangspunktet er det ikke rom for en forholdsmessighetsvurdering hvor minoritetens interesser veies mot andre samfunnshensyn. Det må likevel foretas en avveining hvis rettighetene etter artikkel 27 står mot andre grunnleggende rettigheter. Høyesterett slo fast at retten til miljø er en rettighet som i et konkret tilfelle kan komme inn med en slik tyngde at det må foretas en interesseavveining.

Kommunikasjonssjef i Fosen Vind, Torbjørn Steen, er ifølge NRK overrasket over avgjørelsen:

– Vi har siden 2013 forholdt til at vi fikk en endelig konsesjon fra norske myndigheter. En konsesjon som ble gitt etter en lang og grundig konsesesjonsprosess hvor alle berørte parter ble hørt og hvor nettopp forholdet til reindriften ble spesielt vektlagt i behandlingen.

Vedtak om konsesjon til vindkraftutbygging på Fosen kjent ugyldig

23:58 Jus , Vindkraft

Opphavsrett til arkitektur og design

Faksimile, fra dommen.

En husbygger er dømt for å ha kopiert tegninger til en bolig og dermed brudd på åndsverkloven. Oslo tingrett idømmer 150.000,– i erstatning. Med saksomkostninger kommer regningen dermed på over 600.000. Inkludert egne saksomkostninger ender regningen på over 1 million.

Det merkelige her er at saksøkte har hevdet at tegningene ikke har verkshøyde, altså at de ikke er vernet av åndsverkloven. Dette kan være viktig å kikke litt grundigere på, fordi det kan synes som om at det hersker en del misforståelser på dette området. Dommen (les den i sin helhet nedenfor) klargjør dette godt.

Åndsverksloven § 2, 2 ledd bokstav i, fastsetter at bygningskunst kan være åndsverk, og at både tegninger og selve byggverket er omfattet. Vern som åndsverk forutsetter at tegningene eller byggverket er uttrykk for original og skapende åndsinnsats også kalt et krav til verkshøyde. Den eller de som skaper et slikt åndsverk er opphaveren til verket, og har opphavsretten til det. 

I retten uttalte en arkitekt, innkalt som sakkyndig, at han mener at det for opphavsrettslig vern må kreves en estetisk kvalitet. Arkitektur som har verkshøyde er, etter vedkommendes mening, arkitektur som gir kunstnerisk kvalitet noe enestående og nyskapende og slikt som man leser om i tidsskrifter. Han eksemplifiserte med å vise til Operaen i Oslo, samt et byggverk av den prisvinnende arkitekten Sverre Fehn, men påpekte likevel at terskelen for verkshøyde ikke nødvendigvis lå ved slike bygg. Etter rettens syn legger dette listen vesentlig for høyt for hva slags arkitektur og hvilke bygningstegninger som kan ha verkshøyde etter åndsverkloven, slik dette kravet har vært forstått i rettspraksis. Det sentrale poenget her er at også middelmådig og «dårlig» arkitektur kan ha verkshøyde forutsatt at det er ytet en individuell og skapende innsats. Her er kravet ikke annerledes for arkitektur enn for andre uttrykksformer. 

Opphaverens ideer må imidlertid ha blitt realisert på en slik måte at det ved hens verk er skapt noe originalt av "kunstnerisk verdi". I en dom fra 1962 (Rt. 1962 s. 964 [Wegners Sybord]) Høyesterett at kravet til verkshøyde innebærer at opphavers «ideer har realisert seg på en slik måte at det ved hans verk er skapt noe originalt av kunstnerisk verdi». Det er kanskje begrepet "kunstnerisk verdi" som skaper noen problemer her ved at det trekker fokus vekk fra det som er det sentrale: "individuelt skapende innsats".

Det generelle prinsippet i opphavsretten er at man ikke beskytter idéer, kun verkets konkrete utforming. Prinsippet har kommet til uttrykk i internasjonale konvensjoner som WCT68 art. 2 og TRIPs69 artikkel 9 (2): “Copyright protection shall extend to expressions and not to ideas, procedures, methods of operation or mathematical concepts as such.” 

I norsk rett har prinsippet blant annet kommet til utrykk i den nevnte sybord-dommen. I høyesterett uttalte førstvoterende at ”selve idéen om en kombinasjon av sofabord og sybord [kan] ikke isolert sett ... få rettsvern etter åndsverkloven ...”(Rt 1962 964 s. 966). Høyesterett slo altså fast at ideer ikke kan få opphavsrettsvern, det er kun dersom ideen har resultert i et konkret verk at man kan oppnå vern etter åndsverkloven.

Dommen som nå foreligger fra Oslo tingrett peker videre på at det ikke stilles noe krav om nyhet, men det må være skapt noe som har en viss grad av individualitet og kreativitet, jf HR-2017-2165 (Il Tempo Gigante). Ved bedømmelsen av originaliteten skal det tas hensyn både til enkeltelementer i verket og til verket i sin helhet, jf Rt 2007-1329 (Huldra i Kjosfossen). Også sammenstilling av kjente enkeltelementer kan oppfylle kravet til verkshøyde, jf Rt. 2013 s. 822 (Ambassadør). Norsk rett er i tråd med praksis i EU-retten på dette området, jf f eks C-5/08 (Infopaq I). 

Saken om ferdighuset Ambassadør (grundigere omtalt her) er særlig relevant i denne sammenhengen. En kunne tro at om saksøkte i den nåværende saken hadde lest denne dommen ville denne saken endt med forlik. Høyesterett kom i Rt. 2013 s. 822 til at ferdighuset Ambassadør hadde vern som åndsverk etter daværende åvl. § 1 andre ledd nr. 9, som gir vern for "bygningskunst, så vel tegninger og modeller som selve byggverket" (dommen ble riktignok avgitt ved dissens 3-2). Høyesterett opphevet dermed lagmannsrettens dom (LF-2012-67601 - bak betalingsmur) der lagmannsretten kom til at Ambassadør ikke hadde vern som åndsverk. 

I kravet om at det må foreligge en individuell og skapende innsats ligger det en viss terskel for hva som kan betraktes som åndsverk. Den nåværende dommen fra Oslo tingrett angir: «Det følger av verkshøydekravet slik det har vært forstått i norsk rett, og også tilpasset EU- rettens krav, at det må trekkes en nedre grense for hva som kan anses som et verk. Det er liten tvil om at grensen har vært på vei nedover gjennom årene, både i Norge og internasjonalt.» Ole-Andreas Rognstad og Birger Stuevold Lassen, Opphavsrett, 2. utg. 2019 s 96.

Når det gjelder arkitektur er det som nevnt på det rene at også dette kan være opphavsrettslig vernet. Det er samtidig klart at ikke ethvert hus eller ethvert sett med hustegninger er vernet som åndsverk. Ambassadørdommen avklarte at det ikke stilles strengere krav til verkshøyde for bygningskunst enn det som gjelder for andre uttrykksformer. Det kan heller ikke generelt konstateres, slik saksøkte TPS har anført, at det skal mer til for at en teknisk tegner skaper et åndsverk enn at en arkitekt gjør det. 

Det er verd å mekre seg at lovens vilkår om individuell og skapende innsats er det samme, uansett utdannelse eller bakgrunn. 

---

Verd å kommentere i denne sammenhengen er hvor problematisk det er at allmennheten ikke har enkel tilgang til eldre rettsavgjørelser. Dette i motsetning til f eks avgjørelser knyttet til Klagenemnda for industrielle rettigheter. Tydelig og uttalt støtte til initiativet Rettspraksis.no er absolutt på sin plass. Dette private initiativet tilgjengeliggjør dommer – det viktig demokratisk prosjekt, gitt at det gir oss innsyn i hvordan den dømmende makt har konkludert.

---

Les dommen i sin helhet:

Opphavsrett til arkitektur og design

14:29 Bolighus , Jus , Opphavsrett

Støtt rettspraksis.no!

Foto: Gellinger

Rettspraksis.no er for tiden stengt grunnet søksmål, men skal gjenoppstå.

Prosjektet  har som mål å gjøre dommer tilgjengelig for allmenheten. Problemet er nemlig at den offentlige stiftelsen Lovdata ikke gjør alle tidligere dommer fritt tilgjengelig over tid. Dvs du må som privatperson betale 12.500 kroner årlig for tilgang til rettsavgjørelser. I praksis er resultatet at det kun er profesjonelle aktører som får tilgang til historiske dommer, som er som kan være vesentlige for å vurdere en pågående sak. At denne typen offentlige dokumenter skal være tilgjengelig for alle, i søkbar form på nett, burde være selvsagt. Men slik er det ikke.

Rettsprakis.no er viktig å støtte. De skriver dette om bakgrunnnen på sine nettsider:

Les anken!

Dugnadsprosjektet Rettspraksis.no ble åpnet 17. mai 2018 for å gi vanlige borgere tilgang til rettsavgjørelser, f.eks. høyesterettsdommer. Rettsavgjørelsene er offentlige dokumenter som vi alle har betalt for, og da skal vi også fritt kunne lese dem.

Lovdata er en stiftelse som på vegne av staten publiserer lover og rettsavgjørelser. Tidligere ble lover og rettsavgjørelser publisert på papir, men nå har Lovdata overtatt rollen som formidler av slik digital informasjonen fra det offentlige. For å gi en privatperson tilgang til rettsavgjørelser tar Lovdata 12500 kroner årlig. Lovdata har bygget opp et fond på mer enn 35 millioner kroner fra slike abonnementsinntekter.

Torsdag 31. mai saksøkte Lovdata to av personene som har jobbet med rettspraksis.no. Lovdata mener rettspraksis.no er ulovlig og Oslo Byfogdembede fattet raskt en kjennelse i tråd med Lovdatas påstander.

«Rettspraksis.no ble stengt på under 24 timer, kun basert på Lovdatas påstander. Det er et grunnleggende prinsipp at begge sider i en sak skal høres, og terskelen for å stenge nettsted bør være svært høy i Norge», sier Håkon Wium Lie, en av deltagerne i dugnadsprosjektet. «Vi ble også idømt saksomkostninger på over hundretusen kroner. Uten at vi fikk forklare oss.»

«Vi har ikke gjort noe ulovlig. Vi har laget en aksjon som er nødvendig for å gi borgerne tilgang til rettavgjørelser. Rettavgjørelser er ikke vernet etter åndsverksloven og alle skal ha fri tilgang til disse viktige dokumentene», sier Fredrik Ljone, initiativtaker til rettspraksis.no.

I Lovdatas begjæring som overbeviste dommeren spekulerer Lovdata i at dugnadsgjengen har brukt nettroboter («crawlere») for å melke databasen til Lovdata. Åndsverkslovens paragraf 43 er sentral for Lovdata, den gir databaser et vern som varer i 15 år.

«Lovdata tar feil om hvordan vi har funnet gamle høyesterettsdommer. Dommene ble publisert på CD-ROM av Lovdata på 2000-tallet. Jeg har selv lånt slike dataplater på Nasjonalbiblioteket», sier Håkon Wium Lie.

«Spørsmålet i vår sak går på Statens informasjonsplikt og hvorvidt rettsavgjørelser på samme linje som lover og forskrifter må gjøres tilgjengelig for allmenheten», sier advokat Halvor Manshaus fra Advokatfirmaet Schjødt AS, som bistår rettspraksis.no. «Her er det snakk om materiale som er av betydning for å føre kontroll med domstolene og sette seg inn i gjeldende rett, altså har dette en sterkt prinsipiell side.»

Rettspraksis.no har fått støtte for synet om fri tilgang fra Norsk Redaktørforenings generalsekretær. «Lover, forarbeider og rettspraksis bør være enkelt og gratis tilgjengelig for publikum. Det er hva striden rundt Rettspraksis.no handler om», skriver Arne Jensen i en kronikk i Advokatbladet, også publisert hos Medier24.

«Kampen som Rettspraksis.no har startet for å spre rettsavgjørelser til allmennheten, blir desto viktigere når Oslo byfogdembete påla å fjerne alle rettsavgjørelser på nettsiden uten forutgående muntlig forhandling og på grunnlag av Lovdatas feilaktige saksfremstilling. Dette dreier seg om publisering og tilgjengeliggjøring av offentlig informasjon, og kjennelsen innebærer et inngrep i ytringsfriheten.» sier Medierettsadvokat for Norsk Journalistlag (NJ), advokat Ina Lindahl Nyrud.

Vårt prosesskriv, hvor vi ber om muntlige forhandlinger (ankemuligheten ved midlertidig forføyning), ble sendt til Oslo Byfogdembede i dag, 8. juni 2018.

Støtt rettspraksis.no!

15:15 Jus