09 desember 2018

For lave ambisjoner til at Norge når Paris-målene

Norske klimagassutslipp 1990-2017 for ulike kilder/aktiviteter (heltrukne linjer) og kuttambisjoner framsatt i bransjeveikart spilt inn til regjeringens ekspertutvalg for grønn konkurransekraft (stiplede linjer). Datakilder: SSB og næringslivets veikart
Å nå klimamålene fra Parisavtalen vil kreve en storskala omstilling av den norske økonomien. Under klimatoppmøtet i 2015 ble togradersmålet vedtatt, dvs et mål om å stoppe oppvarmingen på 1,5 grader. Senere satte norske myndigheter et mål om å minske utslipp av klimagasser: Innen 2030 skal utslippene være 40 prosent lavere enn de var i 1990.


En analyse viser at målsettinger og ambisjonsnivået i næringslivets veikart for det grønne skiftet ikke er tilstrekkelig til at klimamålene nås. Forskerne mener at selv om ambisjonene skulle nås, gir de ikke nok bidrag til at Norge kan nå klimamålet. Totalt sett gir ambisjonene en reduksjon på 30 prosent av norske klimagassutslipp for perioden 1990 til 2030. 

"Vi finner med andre ord at veikartene ikke er tilstrekkelig ambisiøse for å nå målet om 40 % kutt i klimagassutslipp som Norge har forpliktet seg til gjennom Parisavtalen og den norske klimaloven", skriver forskerne ved Nordlandsforskning.

For å lykkes med det grønne skiftet og balansere tendensen til en toppstyrt klimapolitikk, trengs en ny dynamikk og et nytt endringstempo mellom næringsliv og offentlig forvaltning, og et bredt engasjement fra befolkningen (Ekspertutvalget for grønn konkurransekraft 2016). Samtidig har folk blitt stadig mindre bekymret for og opptatt av klimaendringene. Det manglende engasjementet hos befolkningen kan forklares ved at omstilling ikke oppleves som meningsfylt (Norgaard 2011).

OMSTILLING ER NØDVENDIG konstaterer Ekspertutvalget for grønn konkurransekraft:
  • Klimaendringene akselerer og Parisavtalen gir verden en marsjordre. Norge har forpliktet seg til å redusere sine utslipp med 40 prosent innen 2030 i forhold til 1990 og å bli et lavutslippssamfunn i 2050. Men Norge har i dag høyere utslipp enn i 1990. Behovet for omstilling er stort, og tiden er knapp. 
     
  • Raske endringer i demografi, teknologi og nasjonale satsinger setter nye rammer. Verdens befolkning vokser raskt, den blir eldre, rikere og flere bor i byer. Presset på klodens ressurser øker. Utvikling av ny teknologi, nye materialer og nye forretningsmodeller gir muligheter. Fallende priser på nullutslippsteknologier gjør at fornybar energi vokser raskt. Flere land har nasjonale satsinger der de forbereder seg på en fremtid hvor lavutslippsløsninger og ressurseffektivitet avgjør konkurransekraften.
     
  • Petroleumssektoren vil ikke lenger være den samme vekstmotoren i norsk økonomi. Utvinningen har sannsynligvis passert toppen. En avkarbonisering av den globale økonomien vil redusere etterspørselen etter olje og gass på sikt. Vi ser allerede antydning til en fremtid uten olje og gass, hvor fornybar energi og elbiler er, eller blir, konkurransedyktige i pris.
     
  • Norge trenger nye grønne arbeidsplasser og verdiskaping som kan erstatte forventet nedgang i petroleumsrelaterte bransjer. Med grønn konkurransekraft mener utvalget høy verdiskaping og full sysselsetting i et samfunn med reduserte klimagassutslipp. Eksisterende og nye arbeidsplasser må omstilles til å konkurrere, og verdiskaping må skje, i et ressurseffektivt lavutslippssamfunn.
Veikartene setter retning for næringens ambisjoner og forventninger til omstillingsprosessene. Det kan imidlertid argumenteres for at de har fokus på den praktiske og til dels den politiske dimensjonen, men utelater den personlige dimensjonen. Ifølge en slik forståelse av endring må samfunnsaktører, bedrifter og befolkning i større grad se seg selv som endringsagenter og skapere av det bærekraftige samfunnet. Dermed må enkeltbedrifter og innbyggere aktiviseres om vi kan lykkes med omstillingen i praksis.

Et steg mot å aktivisere lokale og regionale aktører vil kunne være å styrke bransjeoverskridende løsninger og regionale næringsstrukturer (Steen 2016). Regionale nettverk med fokus på grønn omstilling kan derfor være et nyttig og nødvendig supplement til «top-down» klimapolitikk. Et eksempel på regionale initiativer er Klimapartnere. Disse nettverkene har som ambisjon å skape tettere interaksjon mellom næringsliv, myndigheter og FoU, og jobber aktivt med å bygge ned barrierer og legge grunnlag for insentiver for omstilling.

Legg inn en kommentar

 
Arkitektur  & Miljøteknologi Design: Templateism