Spontekking

Tekking med spon eller stikker / flis er en gammel måte å tekke tak på.

Et tak tekket med stikker må ikke forveksles med stavkirkenes takspon. Forskjelle er forklar i videoen nederst, men her er det mange begreper ute og går. Stavkirkespon er tykkere og festes til taket med trenagler. 

Teknikkene er gamle og ble i Norge trolig først brukt på kirker fra omkring 1200. Senere ble det til trolig brukt på en del andre bygg. Tekking med spon og tjære er nevnt i noen skriftlige kilder fra 1300-tallet i Norge.

Takflis er som takspon men tynnere (0,5-0,7 cm tykke) og legges i tre eller fire lag med overlapp også sideveis. De blir lagt med overlapp i tre lag.

Takflis ble også laget med mekaniske høvler og i senere tid også saget. Saget spon får imidlertid adskillig dårligere egenskaper da langt flere trefibre blir kuttet. Stikke- / flistaket utnyttet lokale ressurser og ga små kontantutgifter.  

Spontak er kjent blant annet fra stavkirkene og brukes fortsatt ved vedlikehold av disse. Det kalles også flistak særlig når trestykkene er 20-30 cm lange og 8 cm bred, og kløvet fra kubber. Kløvingen gjøres med øks eller en spesiell sponkniv som har skaft i begge ender av bladet. Ved bruk av kniv eller øks er fibrene hele (til forskjell fra saging og høvling der fibrene blir kappet) og vannet renner lettere av.

Bildet viser et moderne bygg med spontekkning, ved Kistefoss museum.

Rett, kvistfri og tettvokst gran eller osp er særlig egnet, furu har også vært brukt (malmfuru regnes som særlig holdbar og furu det vanligste på kirketak, også eik ble brukt. 

Bildet viser Øye stavkirke. Den ble opprinnelig bygget på 1200-tallet, men revet i 1747. Dagens kirke ble gjenreist på 1950-tallet.

Produksjon av spon var et omstendelig arbeid. Når taket skal tekkes kalles det inn til dugnad. Opptaket nedenfor er gjort i Skaun i Sør-Trøndelag. 

Børje Samuelsson jobber med å produsere takspon «kirkespon» i furu. Mer informasjon her:



Kilde: Nasjonalbiblioteket