Viser innlegg med etiketten Historiske bygninger. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Historiske bygninger. Vis alle innlegg

22 september 2020

Norges geografiske oppmåling tok i bruk St. Olavs gate 32 i 1880. Arkitekt var Wilhelm von Hanno.


St. Olavs gate 32 er en eiendom med et flott bygg på en attraktiv tomt i Oslo sentrum. Bygningen ble oppført i perioden 1877-80 for Norges Geografiske Oppmåling (i dag Statens kartverk). Eiendommen er fredet. SiO Helse var siste leietager i bygningen, og de flyttet ut i mars 2019.
– Regjeringen er opptatt av at denne flotte eiendommen skal tas i bruk, og at fredede bygg av denne typen også kan benyttes og utvikles av andre enn staten. Eiendommen er vanskelig å verdsette, og regjeringen har derfor kommet frem til at den bør selges på det åpne markedet. Det vil både sikre god bruk av eiendommen i fremtiden, og at statens inntekter fra salget reflekterer eiendommens reelle verdi, sier kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup. 

Nåvel, hvordan det åpne markedet sikrer "god bruk" gjenstår virkelig å se.

Studentsamskipnaden SiO og Velferdstinget i Oslo og Akershus har signalisert et ønske om å bruke eiendommen for å etablere studenthus i Oslo sentrum. Studentorganisasjonene, sammen med de store utdanningsinstitusjonene, har også signalisert dette overfor Kommunal- og moderniseringsdepartementet. De har støtte fra bystyret i Oslo kommune.

Regjeringens beslutning om å legge eiendommen ut for salg innebærer at SiO, på vegne av studentene, kan kjøpe eiendommen og realisere ønsket om å etablere studenthus i Oslo sentrum. Men det vil måtte skje i en åpen budrunde.

Kan virke som om det hadde vært bedre om SiO fikk kjøpe til vennepris, gjerne med en klausul knyttet til et eventuelt, fremtidig videresalg,

Staten vil selge Norges Geografiske Oppmålings bygg fra 1880

29 februar 2020

Usikker på om Sørenga var med i undersøkelsen, men her er det nå gasnke trivelig til tross for kliss nye bygg.

Hvilke typer byrom gir oss en følelse av velvære? Er det steder omgitt av tradisjonell arkitektur og utforming, eller er det på steder preget av moderne arkitektur? I et forsøk på å finne ut av disse spørsmålene har forskere fra NMBU studert folks opplevelser og følelser forbundet med ulike gater og plasser i Oslo ved hjelp av VR-teknologi.

Teknologien kan brukes på mange måter, noe en finner eksempler på ved Høgskulen på Vestlandet også.

At naturomgivelser gjør oss lykkeligere, er en veletablert sannhet blant forskerne. Generelt føler vi mennesker oss bedre når vi befinner oss i det vi selv synes er vakre omgivelser. Også i bebygde områder, som i byen, påvirker utformingen av stedene vår følelse av velvære. Det handler ikke bare om hvor grønt det er rundt oss, men også om arkitekturen og gatebildet gleder det blotte øyet.

Undersøkelsen, som ble omtalt på Forskning.no i januar i år, kom nærmest perfekt timet i forhold til den britiske rapporten Living With Beauty. Regjeringen i Storbritannia har oppnevnt kommisjonen «Building Better Building Beautiful Commission (BBBBC)», og går inn for lovendringer som sikrer mer demokratiske prosesser rundt planlagte byggeprosjekter.

Den nevnte kommisjonen mener at samfunnet skal «refuse ugliness» og «ask for beauty», noe som stiller spørsmål ved hvem som skal avgjøre hva som er «stygt» og «pent».

– Vi vet fra tidligere forskning at estetikk og omgivelser ikke bare handler om folks meninger. Omgivelsene påvirker folks lykkefølelser, og positive følelser om omgivelsene er knyttet til høyere livskvalitet, sier NMBU-forsker Kostas Mouratidis.

I studien sammenligner forskerne åtte offentlige gater og torg i hovedstaden. Halvparten er preget av tradisjonell arkitektur, og den andre halvparten er utformet etter nåtidens trender innen arkitektur og byutvikling. Det viste seg at stedene som er preget av tradisjonell arkitektur, ble betydelig bedre mottatt enn moderne byrom.

Best ut kom Bankplassen og dårligst kom den moderne delen av Toftes gate på Grünerløkka. I den øvre delen av Toftes gate står det bygninger fra 1800- og 1900-tallet, mens det lenger ned i gata er relativt nyoppførte bygg.

Jeg heier på dette prosjektet, men en kjapp virtuell tur til de to stedene avdekker kanskje at dette ikke bare behøver å handle om bygningene. Skal ta høyde for at jeg ikke har lest meg opp på detaljene, men her virker det jo som om man ikke en gang sammenligner epler og pærer, men epler og agurker (eller noe sånn). Bankplassen med park og trær, og Toftes gate med trafikk.

Folk flest trives ikke med moderne arkitektur (?)

07 juli 2019

Eiendommen Mohnegaarden ble bygget i 1936. Bygningen ble tegnet av Ole Landmark, som er mest kjent for en rekke påkostede praktbygg, eksempelvis Forum kino, Storetveit kirke, Florida sykehus, den nærliggende Storhaugen, Bergen kunstforening og Rasmus Meyers samlinger m fl.

Ole Landmark (1885-1970) var en representant for mellomkrigstidens såkalte Bergensskole. Fra 1909-1959 var han innom flere stilretninger, før han landet på sin variant av funksjonalismen.
Mohnegaarden skiller seg slik sett fra Landmarks bolighus i slutten av mellomkrigstiden. Bygget er mindre, enklere og renere i uttrykket enn villaene fra høykonjunkturen. Inspirasjonen fra funksjonalismen er merkbar, f eks i form av den utvendig markerte skorsteinen på gavlveggen, og i stålrør-rekkverket på altanen i 2. etasje.

Eiendommen ble i 2015 kjøpt for 10.5 millioner av Bara Eiendom AS. Den var allerede den gangen begynt å forfalle og nå er det dessverre et trist skue. Bygget er ikke tapt, men det begynner virkelig å haste.

Her kan jeg bare vise til Erling Gjelsviks sitt innlegg i Bergensavisen, tilbake i 2017:

Nå står enda en slik praktvilla, tegnet av Ole Landmark, til nedfalls. Forfallet, under flere eiere, har fått bre om seg i årevis. Huset ligger på en tre måls tomt, som kan gi rom for lukrativ boligbygging.

Tanken bak å la Mohnegaarden gå i støpet, er åpenbar. La bygningen stå ubeskyttet for vær og vind til skitten ramler sammen av seg selv, og enhver tanke på rehabilitering er urealistisk. Slik tvinges frem en rivningstillatelse og en omregulering. Hvorpå millionene triller inn.

Betydelige deler av Bergens tradisjonsrike villastrøk – ikke bare i Fana, men også på Kalfaret og andre steder – endrer karakter via denne ryggesløse metodikken. Å oppleve at arkitektoniske blinkskudd som Mohnegaarden blir vanskjøttet av eieren, er provoserende.

I det aktuelle tilfellet er «skurken» Knut Galtung Døsvig, byens ubestridte eiendomsbaron. Den opprinnelige fanafiffens etterkommere eier ingen skam i håndteringen av sin egen kulturarv. I jakten på profitten plukkes den bygningsmessige helheten i området fra hverandre, bit for bit.


Dessverre kan det se ut til at Gjelsvik er i ferd med å få rett i dystre spådommer. Utbygger argumenterer på sin side blant annet slik:

Rieber-Mohns veg 41 er i dag ikke bebodd og oppgradering til tidsmessig standard vil kreve en betydelig investering. Når det ikke har vært interesse for dette ved eierskifte av eiendommen er det vanskelig å se at det er i områdets interesse at det ikke blir utarbeidet og behandlet en reguleringsplan som kan belyse eiendommens potensiale og ved gjennomføring radikalt forbedre områdets samlede kvaliteter. 

Byantikvaren har skrevet i sin uttalelse i oppstartsmøtereferatet at de er åpen for bygging på eiendommen, men at det må tas hensyn til eksisterende bygg og strøkskarakter, mens fylkeskonservatoren legger vekt på tilpasning til eksisterende kulturmiljø og særlig forholdet til Villa Bruun framheves. Eneboligen på gnr. 13/525 er imidlertid i dag plassert midt på tomten og dette umuliggjør ytterligere utbygging på restarealene uten negative konsekvenser for området og for den påstående villa.

Det er ingen unik sak dette, men merk at Bara Eiendom AS velger å la eiendommen bli stående ubebodd, uten noen form for vedlikehold. Det er en klassisk spekulasjon i forfall, mulig fordi man har mye penger og tid til å vente på å tjene mer.

Oppdatering (noen flere bilder). Her bryr ikke eieren seg stort:





Trist historie om "eiendomsutvikling"

24 mai 2018

Innerst i Fjærlandsfjorden ligger Mundal hotell. Hotellet ble bygget i 1891 da utenlandske turister strømmet til Norge. Byggmester Anders Korsvold sto bak både Kviknes Hotell i Balestrand og Mundal Hotell i Fjærland. Begge hotellene ble populære mål for utenlandske turister, ikke minst på grunn av utseendet. I 1891 bygde Korsvold òg om hovedbygningen på gjestgiverstedet Skjerjehamn.

I dag ligger Mundal hotell der som et spøkelseshus.




Kilde: DN.no

Historisk hotell "med potensiale"

21 mai 2018

(Foto: Sagnlandet Lejre)
Arkeologer og kjemikere fra Nationalmuseet i Danmark har undersøkt hvilke farger vikingene benyttet. De skriver mer om prosjektet på det danske Nationalmuseets hjemmeside.

Jeg stusser litt over dette utsagnet, men i alle fall:

– Tidligere hadde ikke forskerne teknologien som er nødvendig for å undersøke fargepigmentene, så man har antatt at fargene så mer eller mindre slik ut som da de ble funnet, sier Line Bregnhøi, som er konservator ved Nationalmuseet.

Grunnlaget for rapporten er ganske sparsomt, siden det ikke finnes mange funn fra vikingtiden. Dessuten er malingrester nesten aldri bevart. Videre er det ikke sikkert at forskerne har funnet nøyaktig riktig farge. gitt materialene brukt for fargesetting kan en imidlertid tenke seg til hvilket spekter vikingen har hatt å operere med.

Slik kan den nye kongehallen bli seende ut. (Foto: Sagnlandet Lejre)
Den såkalte «kongehallen» blir rekonstruert i forsknings- og formidlingssenteret Sagnlandet Lejre, og skal males med samme type maling som vikingenes overklasse brukte.

Selv om kunnskap om vikingenes fargebruk er sparsom, er det noen punkter arkeologene føler seg mer trygge på enn andre, for eksempel:
  • Farger har blitt brukt i maksimal fargestyrke.
  • Vikingene brukte fargepigmenter fra flere kilder, for eksempel oker og trekull, som de blandet sammen med et bindemiddel.
  • Bindemiddelet bestod for det meste av melkeprodukter, egg og linolje, som er oljen fra linfrø.
Se flere detaljer om fargene og fargekodene i rapporten.

Tar en seg en tur til langhuset som er satt opp ved Stiklestad i Trøndelag finner en at det norske miljøet allerede har konkludert i samme baner som danskene,

Her er det brukt sterke farger på dekoren, gitt av de pigmentene som er nevnt nedenfor.

Ved Stiklestad er ikke vegger og tak malt hvite, men det en lekmanns betraktning tilsier at det virker ganske logisk at vikingene ønsket å benytte pigmenter som reflekterte lyset. Store flater som var hvitkalket og dekor i sterke kontrastfarger virker dermed rimelig.

Blyhvitt
Har antagelig blitt kjøpt på markeder i Europa og var neppe blant de dyreste pigmentene, ettersom bruken er kjent fra mange steder.

Gul
Denne kraftige gule fargen, også kalt auripigment, finnes i flere varianter alt etter hvor ren den er. Det gule mineralet forekommer blant annet i Tyskland, Østerrike, Tyrkia og Georgia. Den har vært tilgjengelig på flere markeder i Europa i vikingtiden, men var trolig ganske dyr.

Oker
Jordfargen oker ble produsert i mange land. Oker finnes i mange gule varianter alt etter funnsted og kan derfor opptre i mange nyanser. Okerfargen har kanskje vært et av de billigste pigmentene.

Orasjerød
Den oransjerøde fargen, blymønje, inneholder fargepigment fra det blyhvite fargepigmentet. Den har antagelig blitt kjøpt i Europa og har kanskje ikke hørt til de dyreste fargene, ettersom den var mye brukt i den senere middelalderen.

Klar rød
Sinober har en klar, rød farge og består av finkrystallisk mineral. Mineralet forekommer flere steder i Sentral- og Sør-Europa, spesielt i Spania, og må være importert. Det har sannsynligvis vært kostbart.

Jernoksid-rød
Jernoksidrød finnes i mange varianter fra gulrød til mer blårød og får fargepigmentet fra leirholdig jord. Det finnes flere steder i Europa og har vært ganske billig.

Brent umbra
Brent umbra er en brunlig jordfarge og kan brukes rått eller brent alt etter hvilken nyanse man ønsker. Denne jordfargen kommer, som de andre jordfargene, primært fra Sentral- og Sør-Europa og har sannsynligvis vært billig.

Kobbergrønn
Den grønne fargen kommer fra kobbermineralet malakitt, og da arkeologer fant den, var den malt på en brun bunn, som ga den samme fargen som vist på fargepaletten. Produksjon av kobbergrønn kan ha foregått i Europa og har sannsynligvis vært et relativt dyrt pigment, siden vikingene har måttet importere det.

Blå
Den blå fargen, vivianitt, er et mineralsk jern og kan fremstå som en blåsvart farge. Vivianitt finnes som mineral mange steder i Europa, men om det har vært dyrt er ikke kjent.

Vivianitt + blyhvitt
Denne fargen er en kombinasjon av vivianitt og hvit, noe som har gjort den blågrå. Arkeologene kan ikke se nøyaktig hvordan fargen har vært og den kan derfor avvike en del fra bildet ovenfor.

Trekullsvart + blyhvitt
Fargene består av knust trekull, som utgjør en dyp, svart farge, men fargen har ofte blitt blandet med blyhvit, og derfor finnes det mange nyanser av pigmentet. Trekullsvart har vært svært lett å produsere og var nok det billigste pigmentet av dem alle.

Les mer om Vikingtidens Fargepalett, Sagnlandet Lejre, Nationalmuseet (2018)

Kilde: Videnskab.dk via Forskning.no

Slik fargesatte vikingene langhusene

06 november 2017


Hydrogenfabrikken på Vemork sto ferdig i 1929, og var et viktig element i industrieventyret som tok til på Rjukan og Notodden på begynnelsen av 1900-tallet. Den var også åsted for tungtvannsaksjonen natt til 28. februar 1943, trolig den mest kjente enkelthendelsen fra norsk krigshistorie. Hydrogenfabrikken ble revet ved sprengning i 1977.

Da den industriarkeologiske utgravningen av Hydrogenfabrikken startet, var det knyttet stor spenning til om kjelleren lå i ruiner. Nå viser det seg altså at tungtvannskjelleren er i god stand.

Den industriarkeologiske utgravningen utføres av arkeologer fra Kulturarv i Telemark fylkeskommune. Riksantikvaren har gitt 700 000 kroner i tilskudd til utgravningen.

Etter utgravingen skal det etableres et museumsbygg over de fremgravde bygningselementene.


Da Vemork kraftstasjon sto ferdig i 1911 var den verdens største kraftstasjon. Kraftverket var første ledd i Hydros produksjonslinje for kunstgjødsel og var i drift helt frem til 1971. Kraftstasjonen med sin monumentale arkitektur ruver fremdeles i landskapet på et 125 meter høyt platå i fjellsiden. Vemork er også del av industriarven som trolig blir skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste.

Tungtvannet
Vemork gamle kraftverk er uløselig knyttet til krigshistorien, og tungtvannsaksjonen i 1943 er trolig den mest kjente enkelthendelse fra norsk krigshistorie. Det var i Hydrogenfabrikken, som lå like foran gamle Vemork kraftstasjon, at tungtvannet ble produsert. Det var her de norske sabotørene, ledet av Joachim Rønneberg, klarte å sprenge tungtvannscellene natten mellom 27. og 28. februar 1943. Aksjonen var spektakulær og fikk stor publisitet. Hydrogenfabrikken som ble oppført i 1928, ble revet i 1977.


Industriarkeologi
Telemark fylkeskommune mottok 700 000 kroner fra Riksantikvaren til arkeologiske utgravinger av restene av Hydrogenfabrikken. Fylkeskommunen vil grave frem kjellerrommet som var målet for tungtvannsaksjonen i 1943. Dette vil sikre kulturminnene, samtidig som bygningsrestene kan brukes i formidling av stedets historie.

UNESCO/Verdensarv
Fredningen av Vemork er den aller siste av en rekke omfattende fredninger gjennomført på Rjukan og Notodden. Disse fredningene er gjort som forberedelser til en mulig verdensarvstatus. Beslutningen om industriarven på Rjukan-Notodden blir innskrevet på verdensarvlista, blir tatt under verdensarvkomiteens møte i Bonn 28. juni-8. juli i år.
Kilde: Riksantikvaren

Tungtvannskjelleren på Vemork funnet

06 mars 2016

Stortingsbygningens fasade av Emil Victor Langlet, 1860. Riksantikvaren.
Foto: Arkivverket, 2015.
Da kong Christian Frederik sammenkalte det overordentlige Storting høsten 1814, måtte møtelokalet improviseres. Valget falt på Katedralskolens auditorium i Dronningens gate 15. Her ble den reviderte Grunnloven vedtatt 4. november 1814 og kong Carl XIII av Sverige valgt til norsk konge.

Planer om en permanent Stortingsbygning var stadig fremme, og mange tomtealternativer ble foreslått. I 1855 kjøpte regjeringen den nåværende tomten og fikk Stortingets samtykke. Samme år ble det utskrevet en arkitektkonkurranse, og resultatene forelå i 1857.

Vinnere var arkitektene Heinrich E. Schirmer og Wilhelm von Hanno med et utkast i nygotisk stil. Mens vinnerutkastet ble drøftet, kom en ny aktør inn fra siden. Arkitekt Emil Victor Langlet kom fra Italia med et utkast han ikke hadde rukket å levere innen fristen. Det vakte straks oppmerksomhet og fikk mange tilhengere. Da Stortinget behandlet byggesaken, fikk vinnerutkastet mye kritikk, mens noen var engstelige for at Langlet var for uerfaren. Det ble derfor bestilt et tredje utkast av den kjente danske arkitekt Chr. Hansen. Departementet foretrakk dette, men Stortinget bestemte til slutt i 1860 at Langlets utkast skulle realiseres.

Mens diskusjonene om tomt og bygning pågikk, måtte Stortinget fortsette å bruke Katedralskolens aula helt til 1854. Deretter lånte de den nye festsalen i Universitetsbygningene til Stortingsbygningen sto ferdig i 1866.

Etter en lang tomtedebatt ble det bestemt at stortingsbygningen skulle ligge på en høyde ved Egertorget. Bygningen står med langsiden mot Karl Johans gate, hvor man kan gå rett fra Oslos hovedgate og inn på publikumsgalleriet i stortingssalen.
Arkitekt Emil Victor Langlet tegnet stortingsbygningen med ni likeverdige dører, hvor folkets representanter skulle komme inn. Inngangen er senere bygget om noe, men den flotte utsmykningen består.

Langlets plantegning over de to etasjene som Stortinget disponerte i bygningen, 1860. Foto: Stortinget.
Langlets Stortingsbygning var en original nyskapning innenfor parlamentsarkitekturen med sin H-formede grunnplan og stortings- og lagtingssalene skytende fram som halvsylindre på begge sider av midtstreken. Den framskytende salen symboliserte og synliggjorde folkestyret, og under lå en adkomsthall av samme form med ni rundbuede åpninger. Åpenheten og de mange dørene i 180° vinkel markerte ytterligere den demokratiske tanke og nærheten til folket – det skulle ikke være noe fjernt og opphøyet ved Stortinget. Dette uttrykket ble verdsatt av politikerne, som også likte bygningens stil og detaljering, som vakte assosiasjoner til romersk arkitektur, som man den gang forbandt med republikansk styreform.

Tomtevalget ble også verdsatt som folkets svar til kongemaktens slott vis-à-vis. Henrik Ibsen skrev følgende om dette: «Folkets Gaard og Kongens Gaard / Over mod hinanden høine. / Ret som Frender to de staar / Ser hinanden ind i Øine.» Stortingssalens halvsirkelform understreket at den var riksstyrets sentrum. «Der er en indre Sandhed: Enhver kan se, hvad Rotundens Bestemmelse er, og det er den væsentligste Del af Bygningen», skrev Langlet. For folk den gang minnet formen både om kirke, borg og teater – bygningstyper som kunne forbindes med folkemakt.

Ideen med den tilsvarende lagtingssalen på motsatt side ble noe forkludret av at byggeprogrammet også inkluderte lokaler for Riksarkivet og Norges Geografiske Oppmåling. Dette løste Langlet ved å legge en lavere fløy for disse formålene ut mot Akersgata, men den kom delvis til å skjule lagtingssalen.

Stortingssalen er i all hovedsak som da den ble oppført på 1860-tallet, men den er utvidet med fire meter. Over tid ble det flere stortingsrepresentanter, og i en ombygging på 1950-tallet gjorde arkitekt Nils Holter plass til flere ved å trekke salen lenger inn i huset.
«Christiania. Stortingsbygningen», fotokrom ca 1890-1900. Foto: Nasjonalbiblioteket

Stortingsbygningen 150 år

05 september 2014

Vi tenker ofte ikke over at Trondheim har nesten like mange bygninger i jugendstil som Ålesund. Den ett hundre år gamle bygningen er et viktig historisk byggverk i Trondheim som jugendby.

Byantikvaren mener at Elgeseter gate 30b har «høy antikvarisk egenverdi», men en 64 år gammel reguleringsplan sier at den og de to øvrige gårdene må bort fordi trafikken skal frem. Planen ble til i en tid da hensynet til bilismen var større enn hensynet til historiske og miljømessige verdier.

Ikke minst burde byens planleggere ha lært en lekse av historien til Bakklandet og Møllenberg, slik tre arkitekter før helgen påpekte i en kronikk. Det er i dag vanskelig å tenke seg Trondheim uten de særpregede, vakre bydelene som en gang skulle rives for å gi plass til firefelts motorvei. Takket være et sterkt folkelig engasjement, gjorde politikerne helomvending. Den karakteristiske trehusbebyggelsen ble bevart.

Kilde: adressa.no

Alt gammelt er ikke «skit»

07 juli 2014

I går raste deler av Sandviksbod 69 i Bergen ut. Sandviksbod 69 kan dateres sikkert til 1700-tallet, men er antakelig fra 1600-tallet. Boden var et viktig kulturminne av nasjonal verdi. Sandviksbod 69 ble, likhet med de andre bodene i umiddelbar nærhet, midlertidig fredet i 2006.

Bygningen er et viktig kulturminne, som del av en sammenhengende bygningsmiljø. Bodene ble opprinnelig brukt til oppbevaring av handelsvarer, i stor grad tørrfisk fra Nord-Norge. Bodene lå opprinnelig langs stranden, på holmer og skjær eller på bolverk ute i sjøen. Sjøbodene har som regel flere identiske etasjer med laftetømrede lagerrom på rekke. Lagrene er forbundet med en svalganger med lasteluker.

Det er andre bygning fra høyre i bildet som nå delvis har rast ut. Foto: Bjørn som tegner

Sandviksboder i Bergen

30 juni 2013

Foto: Mahlum
Telegrafbygget i Kongensgate 21 regnes som 1920-tallets signaturbygg i hovedstaden. Telegrafbygget var det første virkelige store byggeprosjektet i Televerkets historie, og sin tids absolutt største og mest påkostede byggeprosjekt. Da Telenor inviterte til omvisning, var interessen stor, noe som førte til at det ble det satt opp en ekstra omvisning rett etter den første.

Bygget ble endelig ferdig i 1923, i en periode med eksplosiv utbygging av teleteknologi. Det var på denne tiden noen få privatpersoner fikk tilgang på telefon i hjemmet. En utvikling som kom samtidig med automatisering av telefonsentraler, og den første automatiserte sentralen så dagens lys i 1920. Det var imidlertid først på 1980-tallet at telefonen ble allemannseie, så eksklusiviteten på denne tiden var stor.

Arkitektonisk perle åpnet for publikum

26 januar 2012

Regjeringskvartalets framtid er en blogg der administrasjonsminister Rigmor Aasrud inviterer til en åpen innspillsrunde om hvordan fremtidens Regjeringskvartal bør utformes. Her tar vi til orde for at regjeringsbygningene må bestå.
Regjeringsbygget, med Y-blokka til venstre.Foto: J. P. Fagerback/ Wikipedia
Regjeringen har besluttet at departementene i hovedsak skal være samlet i dagens regjeringskvartal. Hvordan man skal gå videre vil først bli avgjort etter at regjeringen har gjennomført en bred, åpen prosess der ulike parter skal få komme med innspill fram til 1. april 2012.

Les mer om bygningene i regjeringskvartalet.

Det skal nå gjennomføres en konseptvalgsutredning, som skal inneholde minst tre alternativer. Et alternativ vil være å bygge opp regjeringskvartalet slik det var før 22. juli. Det er også mulig å rive alle bygningene, men det er også flere mellomalternativer. 

I tillegg vil regjeringen at det legges frem alternativer som også rommer muligheten for å flytte Utenriksdepartementet og Miljøverndepartementet til regjeringskvartalet. Derfor vil det bli utarbeidet flere alternativer i den videre prosessen.

Regjeringskvartalets framtid

07 april 2011

Riksantikvaren går til midlertidig fredning av et område rundt Villa Dammann i Oslo, for å sikre nasjonale kulturminneverdier.

Riksantikvaren er ikke imot utbygging på tomta ved siden av Villa Dammann, men huset som er foreslått bygget må bedre tilpasses den fredede naboeiendommen. Utbyggingsplanene er også i strid med reguleringsplanen ("Småhusplanen") for området.

─ Villa Dammann er et svært viktig bygg i norsk arkitekturhistorie, sier riksantikvar Jørn Holme. – Gjennom å frede et mindre areal i området, vil Villa Dammann kunne oppleves slik det var tenkt. Fredningen innebærer at nabobygget kan realiseres i ønsket volum, men at det må forskyves noen meter.

Fredningen vil i framtida også påvirke flere eiendommer rundt villaen. Den midlertidige fredningen omfatter et arealbelte med bredde på ni meter. Et tilsvarende belte vil bli varslet permanent fredet i bakkant av alle tomter i Anne Maries vei som grenser mot eiendommen.



Villa Dammann ble fredet i 1997 med hageanlegget inkludert. Bygningen og hageanlegget har vesentlig betydning innenfor norsk funksjonalisme og er også viktig innenfor internasjonal modernistisk arkitektur på 1930-tallet.

Les vedtaket her (pdf)

Riksantikvaren

Nybygg må tilpasses fredet villa

07 mars 2011

Foto:  Morten Henden Aamot
- fra annonsen på Finn.no
Planetveien 12 var Arne Korsmo og Grete Prytz-Kittelsens hjem, og regnes som et av etterkrigstidens mest spesielle hus og privathjem. Huset er nå til salgs.

Arne Korsmos hjem til salgs

20 september 2010

Etter lang debatt får nå ett av landets gamle trehoteller bygge en ny fløy i sveitserstil. Eierne av Union hotell har tidligere blitt møtt med et kontant nei.

- At Union Hotell fikk ja, kan være signal på en ny utvikling. Dette har så vidt jeg vet ikke blitt gjort tidligere i tilknytning til andre sveitserstilbygg i Norge, sier Jens Christian Eldal, forsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning.

Det opprinnelige forslaget. Tilbygget til høyre.

Union får bygge i gammel stil

14 september 2010


Creative Commons Attribution-Share Alike 2.0 Generic License  by  dungodung 

Arkitekt Ole Jørgen Bryn ved NTNU mener å funnet ut av hvordan egypterne da de planla og bygde pyramidene. Bryn, som arbeider ved Fakultet for arkitektur og billedkunst på NTNU, har forsøkt å finne ut hvilken plan egypterne hadde før byggingen av pyramidene startet?

– Hovedpoenget er at de målte presisjon fra innsiden og ut, og ikke fra utsiden og inn, sier han til Morgenbladet.

Pyramidebygging

16 august 2010

Riksantikvar Jørn Holme er intervjuet i Klassekampen i forbindelse med den siste ukas debatt om tilbygg på verneverdige bygninger. Han nevner blant annet «Veneziacharteret» , som hører til Unescos avdeling for kulturminnevern, der det blant annet heter at «Ved rekonstruksjon [ ...] skal alle tilføyelser [ ...] bære preg av vår tid».

I Klassekampen hevdet arkitekt og kulturskribent Amund Grimstad at Veneziacharteret har blitt et mantra som sier at ethvert byggverk skal ha dagens signatur, og at dette har gitt til dels absurde utslag.

Diskusjonen har kommet etter to fylkeskonservatorers pålegg til trehotellene Fleischer og Union om å bygge i moderne stil når de skal utvide.

Jens Peter Ringstad, tidligere fylkeskonservator i Møre og Romsdal, begrunnet avgjørelsen angående Union på denne måten:

- Hotel Union på Øye er regnet for å være av nasjonal verdi. Da er det viktig at det blir tatt vare på som kulturminne, og framstår som kulturminne. Om en skal oppleve det slik, er det viktig at en ikke får elementer som forstyrrer situasjonen, og beholder lesbarheten i forhold til når de ulike delene av bygget er oppført.

Riksantikvar Holme sier imidlertid at ingen prinsipper eller chartere er bestemmende for alle kulturminner i Norge.

Riksantikvaren om stilkopiering

07 august 2010

En rekke kultur- og utdanninginstitusjoner i hovedstaden har det til felles at de flyttes til nybygg. dette gjelder Kunstakademiet, Kunsthøgskolen, Kunstindustrimuseet, Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Deichmanske hovedbibliotek, Norges veterinærhøgskole og Munch-museet.

Hva skal skje med de gamle byggene?

Ingen plan for historiske praktbygg i Oslo

05 august 2010

Verdensarvkomiteen har vedtatt å innskrive Røros bergstad og Circumferensen på Unescos verdensarvliste, listen over verdens viktigste kultur- og naturarv. Dette er en utvidelse av området som inkluderer de enestående verdiene som finnes i kulturlandskapet rundt bergstaden.


Foto: ezioman


Selve Røros bergstad feirer i år 30 år på listen, men dette er altså en utvidelse av området som inkluderer de enestående verdiene som finnes i kulturlandskapet rundt bergstaden: Sporene etter bergverksvirksomheten, det bynære landbruket og vintertransporten. Verdensarvkomiteen har dermed erkjent at det er en viktig sammenheng mellom bergstaden og dens omgivelser.

Røros bergstad på verdensarvlista

31 januar 2010

Våren 1940 vart i alt 23 byar og tettstadar øydelagde under krigsherjingane. Det engelske språket fekk eit nytt ord etter bombinga av Namsos: "to namsosize" - å utslette fullstendig, 60% av Kristiansund forsvann, i Steinkjer låg 80 % av bebyggelsa i ruinar. Ansvaret for reguleringsarbeidet i dei krigsskadde byane og tettstadane vart gitt til eit nytt statleg organ: "Brente Steders Regulering" (BSR) .

I 1944 vart alle byane og tettstadane i Finnmark og Nord-Troms lagt øyde da tyskarane trekte seg ut. BSR fekk ansvaret for gjenreisinga etter krigen.

I dag ser vi på gjenreisingsbyane som verdfull kulturarv:
  • "Gjenreisningsbyen Hammerfest med sin byplan og sine bygninger vurderes å være av nasjonal kulturminneinteresse" (Miljøverndepartementet 2001).
  • "Hovedfokus for Riksantikvarens vurdering er at gjenreisingsbebyggelsen i Molde som kulturmiljø er av nasjonal verdi" (2009).
  • "Kristiansund er ein av dei best bevarte gjenreisingsbyane i Noreg, og det planlagde hotellbygget og gangbrua vil komme i konflikt med ein av hovedaksane og utgjere framandelement i byen" sa Riksantikvaren i 2008, og hotellplanane vart stoppa.
  • "Økt kunnskap om gjenreisingsarkitekturens verdi vil bidra til en fortsatt respektfull behandling av denne bebyggelsen", seier Miljøverndepartementet.
Nettstaden vil bidra til auka kunnskap. Her vil du finne både historisk og aktuelt stoff om og i tilknytting til gjenreisingsbyane.

Gjenreisingsbyer

Gjenreisingsbyer.no

15 april 2009

Universitetsgata, Nasjonalgalleriet til høyre.
Foto: Helge Høifødt / Wikipedia
Sammen med Universitetet og Historisk Museum danner Nasjonalgalleriet et kulturelt tyngdepunkt i Oslo sentrum. Likeledes representerer Kunstindustrimuseet og Tegneskolen - det gamle SHKS - store bygningsvolum med arkitektoniske kvaliteter.

Thomas Willoch, president Europa Nostra Norge, tar til orde for at Oslo som hovedstad, med ambisjoner i retning av fremtidig europeisk kulturhovedstad, ikke kan tillate seg å overse betydningen av å ta respektfullt vare på disse historisk viktige by- og kulturelementene som deler av vår kulturarv.

Det virker underlig at man ser ut til å glemme Nasjonalgalleriet og Kunstindustrimuseet - bygninger av høy arkitektonisk gehalt. De ser ut til å være skjøvet ut og inntar ikke en naturlig plass i en totalvurdering for fremtidig museumsliv.

At man i det hele tatt kan presentere planer for Norges primære kunstsentrum i hovedstaden, uten å vise til løsninger for disse to kvalitetstunge bygninger, synes merkelig. Merkelig - fordi de begge representerer arkitektoniske bybygninger av internasjonal klasse som har tilført byen kvaliteter. Og merkelig fordi de representerer resurser for kunst og kulturlivet i byen i kraft av sine store muligheter for bruk. Å late som om disse bygninger ikke eksisterer, innebærer en betydelig feilvurdering.

Situasjonen mangler en helhetsløsning hvor alle deler er vurdert, og hvor kultur og kunstelementer i bysammenheng er tydelig definert og artikulert. Hvordan kan en arkitektkonkurranse gi svar på spørsmål som ikke er stilt? Hvordan kan man komme frem til løsninger før man vet hvordan de store resurser som Nasjonalgalleriets og Kunstindustrimuseets bygninger representerer skal kunne utnyttes?

Når man ser hvordan en rekke europeiske hovedsteder har løst sine utviklingsproblemer, går det klart frem at utfordringene kan møtes på flere måter. Men felles er at de gamle bygningene sees som en resurs i ny sammenheng - reorganisert og tilført det nødvendige for å kunne møte nye situasjoner. I København, London, Berlin og Paris finner man nye løsninger som bygger på de etablerte bygningene.
Mangel på helhet

I vår situasjon - hvor de gamle, høyverdige og arkitektonisk sterke bygninger danner grunnlaget for utviklingen av det nye, blir feiet ut, og hvor ingen med sikkerhet kan si hva som vil skje med de veletablerte stedene, virker mangelen på helhetsplan påtrengende. Faren for at Nasjonalgalleriet og Kunstindustrimuseet havner som avdankede og annenklasses bygninger, til et eller annet nytt bruk, synes overhengende. En slik degradering vil ikke bare forringe bygningene selv, men også frata det bymiljøet de opptrer i verdifulle kvaliteter. Her er kulturarv i fare.


Kulturarv i fare - Meninger - Debatt - Aftenposten.no

- Kulturarv i fare

 
Arkitektur  & Miljøteknologi Design: Templateism