Regjeringskvartalet og "vulgærfunksjonalismen"

Jan Carlsen tar i et debattinnlegg i Morgenbladet til orde for at diskusjonen om regjeringskvartalet må utvides til å omfatte følgende påstand: "Høyblokken og Y-blokken representerer – i likhet med fremtoninger som Ammerud-blokkene og Tveita-blokkene i Groruddalen – en byggemåte som gjenspeiler sosialdemokratiets maktarroganse og strenge rasjonaliseringstenkning. Arbeiderpartiets enevelde etter 1945 fikk den arkitekturen det fortjente."

Han spør samtidig om "hva slags byggekunst ville Norge ha fått hvis den politiske eliten hadde gitt noen av de store oppdragene til en begavet formgiver som Sverre Fehn? Sammen med en håndfull andre faglige dissidenter kunne han ha vist en ny vei i arkitekturen. Men i likhet med Edvard Munch i sin tid ble geniet Fehn ignorert av de ledende oppdragsgiverne. Konforme fagfolk som Erling Viksjø tilfredsstilte den herskende smak og fikk de store bestillingene."

Hvordan hadde Regjeringsbygget sett ut om Fehn hadde fått oppgaven? En vanskelig, tilbakeskuende øvelse, men det spørs om Carlsen plasserer skapet et annet sted enn der han tror det bør stå - for å formulere det litt kryptisk.

Mer konkret: Sverre Fehns første større bygg ble tegnet sammen med Norges fremste "brutalist", muligens med unntak av netttopp Viksjø, nemlig Geir Grung. Det bør kanskje nevnes at stilens navn kommer fra fransk der beton brut – viser tilubehandlet betong. I Norge har dette blitt til «brutalisme», en retning som både Viksjø, Fehn og Grung var eksponenter for. Brutalismen var betongens glansperiode hvor flere store prosjekter ble lansert parallelt med fremveksten av det sosialdemokratiske Norge. etterkrigstidens fremtidstro handlet blant annet om industrialisering og masseproduksjon, og betong ble et naturlig materiale.

Fehn og Grung tegnet museumsbygget for de Sandvigske samlinger, et bygg som i høyeste grad gjør bruk av bar betong. I 1955 tegnet de Økern alders og sykehjem:

Foto: Anne-Sophie Ofrim

Fehn var nok heldigere med flere av byggene han tegnet i mindre formater, hvilket gir anledning til å ta en kikk på hvordan Viksjø løste en mindre bygning. Bakkehaugen kirke, opprinnelig tegnet av Ove Bang, ble omarbeidet av Viksjø. Opprinnelig var kirken tegnet i naturstein, men Viksjø valgte sin spesialitet Naturbetong.

Foto: David Castor

 

Vender vi tilbake til siste del av Fehns karriere finner vi Gyldendals bygg, med en konstruksjon som nok også Viksjø ville kunne kjenne seg igjen i.

Foto: Hans A. Rosbach

Og poenget er: Carlsens fabuleringer om hva som ville skjedd hvis... er både ufruktbare og dårlig forankret i den arkitekturhistorien han viser til. Når det gjelder Regjeringsbygget kan en gjerne la være å like det, men det står der som et symbol på gjenreisingen av Norge etter krigen. I seg en historisk arv som vi godt kan minnes i form av bygninger. Etter 22, juli har bygningens symbolkraft blitt forsterket ytterligere. Den må få stå!