Forsinket debatt om Fjordbyen

Julie Sjøwall 
Oftedal tar opp en rekke viktige problemstillinger i et debattinnlegg i Aftenposten.

Havneområdet Filipstad er like stort som Oslo sentrum og bydelen blir en viktig brikke i utviklingen av Fjordbyen. Siktemålet er en sammenhengende havnepromenade og tydelige forbindelseslinjer ned til sjøen, med muligheter for rekreasjon for hele byens befolkning.

Mandag var høringsfristen for Plan- og bygningsetatens fire ulike forslag om hvordan byen skal bli på Filipstad, men selv blant arkitekter og planleggere er det bare spesielt interesserte som orker å ta fatt på de 280 sidene med massiv og kompleks informasjon.

Utbyggingsavtaler mellom offentlige og private aktører vil legge rammer her som i Bjørvika, og mMediene har ikke tatt jobben med å vise hva som står på spill og hvem som spiller.

De grunnleggende premissene for Filipstad ble fastlagt av Oslo bystyre allerede i 2008, gjennom Fjordbyplanen. Utformingen tegnes opp nå, og resultatet blir et juridisk bindende dokument. Her avgjøres blant annet: Hvor skal det være høyt og tett? Hvor store utearealer skal skole, barnehager og boliger ha? Skal E18 legges i tunnel for å sikre tilgang for resten av byen? Hvor skal veiene og trikken gå? Hvordan skal havnepromenaden se ut, skal det være kai, park eller trappetrinn ned til vannet, à la Aker Brygge? Skal det være ett eller to cruiseanløp? Det får betydning for om kaia foran Akershus festning kan frigjøres.

Dette er komplekst materiale. Uten at det gjøres mer tilgjengelig får man ingen opplyst debatt. Uten debatt blir det liten politisk oppmerksomhet, og vi som velgere får hverken anledning til å øve press eller vite hvilke partier som tar hvilket standpunkt i utviklingen av byen.

Skal vi se fremover, er det tre ting vi bør huske til neste gang:

1. Større kommunikasjonsbudsjett for Plan- og bygningsetaten. De må bruke kommunikasjonsrådgivere og grafisk designere aktivt. Eksempel: Kart i samme målestokk for de ulike forslagene hadde vært lettere å sammenligne.
2. Innsyn i diskusjonene underveis. Nå blir alle de kompliserte problemstillingene presentert samtidig. Både fagfolk, journalister og byboere har kort frist for å mene noe, og kan vanskelig bidra.
3. Mediene må vise problemstillingene: Hva står på spill? Hva er kriteriene for gode byrom? Hvem er aktørene, og hvilke roller og begrensninger har de? Dette kommer man ikke til bunns i bare ved å lese et planforslag. Mediene må by på gravende journalister med fagkunnskap og ekspertkilder (også uoffisielle) for å sette dagsorden og være vaktbikkje.

Kilde:  Aftenposten