Fra ørken til fruktbart land

Fra rapporten From fragile to fertile (PDF). Foto: WFP / Evelyn Fey

Jeg har skrevet om dette tidligere i år, men dette er en såpass oppmuntrende historie at den fortjener å oppdateres. Jeg er usikker på hvor raskt prosjektet går fremover, men Verdens matvareprogram (WPF) synes å være på riktig spor her (se video i bunn av saken). Organisasjonen gir nødhjelp i krisesituasjoner, men jobber også langsiktig for å bygge opp matvaresikkerhet. 

Bakgrunnen er hvordan klimaendringer, miljøforringelse, vannmangel, sykdom, rask befolkningsvekst og uplanlagt urbanisering er en trussel mot matvareproduksjon i mange deler av verden. Når vi vet at barn som er underernærte i sine første 1000 dager kan få varige kognitive og fysiske skader, sier det sitt om betydningen av å opprettholde sikker forsyning av mat. 

Verdens matvareprogram har gjennom mange tiår arbeidet med å fremme motstandsdyktighet for matsikkerhet og ernæring. Dette skjer blant annet gjennom støtte til utvikling av nasjonal kapasitet for håndtering av katastrofer, men også ved å utvikle sikkerhetsnett gjennom fellesskapsbaserte prosjekter som skaper eller rehabiliterer ressurser som skoger, vannreservoarer og irrigasjonssystemer.

Fra ørken til fruktbart land

21:28 Klimatiltak , Matproduksjon

Oppdrettsnæringen må reguleres mer

Foto: Norsk Havbrukssenter

Jon Olaf Olaussen, professor ved NTNU Handelshøyskolen, skriver i et debattinnlegg i DN om det miljømessige uføret laksenæringen har kommet opp i. Dette knyttes til at næringen har hatt tilnærmet frie tøyler til å forurense omgivelsene sine siden 1970-tallet. 

Miljøutfordringene i næringen er mange og veldokumenterte, som lakselus, rømming, forurensing fra fòr og avføring, forurensing fra kjemikalier og medisin, massedød av leppefisk, visuell forurensing og lydforurensing.

/../

Lakselobbyen har ikke overraskende klart å stoppe grunnrentebeskatningen som betimelig ble foreslått av Havbruksskatteutvalget i fjor. At en ikke engang er ferdig med champagnefeiringen før næringens trofaste våpendragere prøver å utnytte krisen til å smi mens «anything goes», er trist.

Historien viser tydelig at denne næringen trenger mer regulering, ikke mindre. Den viser også at det faktisk vil være i næringens egen interesse at noen holder i tøylene og hindrer at næringen får vokse seg inn i nye problemer.

Les hele innlegget i DN.no

Oppdrettsnæringen må reguleres mer

22:20 Matproduksjon

Antibiotikabruk i landbruket

For tiden settes antibiotikabruken i landbruket i sammenheng med antibiotikaresistente sykdommer, som av noen knyttes til høyere dødelighet ved koronavirussykdommen covid-19.

Norge bruker relativt lite antibiotika til matproduksjon, noe vi skal være glade for. Kanskje kommer det også noe godt ut av dette - det er i alle fall lov å håpe på et mer dyrevennlig landbruk og ditto fiskebruk, samt at en også i utlandet reduserer bruken av vekstfremmende antibiotika.

Allerede på 1940-tallet viste studier i USA at det var mulig å halvere tiden kyllinger brukte på å vokse seg store – hvis de fikk lave doser antibiotika i maten. Da jobber bakteriene i dyretarmen mer effektivt. Siden den gang har enorme mengder antibiotika blitt brukt for at okser, griser og kyllinger skal utnytte foret bedre, vokse raskere og gi økt fortjeneste.

Noe å huske på i diskusjonen omkring priser på mat, og dette er noe av grunnen til kjøttforbruket faktisk må ned for å hindre den alarmerende spredningen av resistente bakterier, sier Ernst Kristian Rødland i et intervju med forskningsmagasinet Apollon.

Årlige rapporter fra European Medicines Agency over antibiotikaforbruket i europeiske land viser gang på gang at Norge er blant landene som bruker minst antibiotika i husdyrproduksjonen.

Oppdrettsfisk utgjør imidlertid en stor andel av den norske matproduksjonen. Ifølge SSBs akvakulturstatistikk 1,3 milliner tonn norsk matfisk i 2017. Til sammenligning ble til sammen 351.287 tonn kjøtt fra landbruket godkjent for slakt til menneskemat samme år, ifølge SSB. Oppdrettsnæringen bruker små mengder antimikrobielle midler. Ifølge rapporten NORM-VET 2018 var mengden slike stoffer per kilo oppdrettsfisk på 0,48 mg.

Dette er idealet, men dessverre et godt stykke fra hvordan de fleste kyllinger vokser opp.

Foto: fabe-lau 

Siden det produseres så mye fisk tilsier dette at bruken av antimikrobielle stoffer i det norske landbruket er høyere enn det som fremgår av de totale tallene. Dersom man kun ser på storfe, svin, kylling, sau, geit og fjørfe, ble det brukt 7,7 mg slike stoffer per kg dyr, ifølge NORM-VET-rapporten.

– Antibiotikabruken er svært mye lavere i Norge enn i de fleste andre europeiske land, sier professor Gunnar Skov Simonsen i en artikkel fra Bioteknologirådet, som leder Norsk overvåkningssystem for antibiotikaresistens hos mikrober (NORM). Allikevel øker antibiotikabruken og resistensproblemene også i Norge. Økende turisme og matimport gjør at det er vanskelig å holde resistente bakterier ute av landet. Det er allikevel viktig å beholde den restriktive nasjonale antibiotikapolitikken.

– Selv i en globalisert verden har lokale tiltak stor effekt, påpeker Skov Simonsen. Han viser til at antallet tilfeller av MRSA-bakterier i Norge fortsatt bare er en brøkdel av i Sør-Europa.

Nasjonal strategi mot antibiotikaresistens
Regjeringen lanserte en nasjonal strategi mot antibiotikaresistens (2015-2020) i 2015. Målet med strategien er å redusere antibiotikabruken, opprettholde et riktig antibiotikabruk til dyr og mennesker, øke kunnskapen på feltet og at Norge skal være en internasjonal pådriver i kampen mot antibiotikaresistens

Handlingsplan mot antibiotikaresistens
I 2016 ble det utarbeidet en handlingsplan mot antibiotikaresistens innenfor landbruket som vektlegger seks sektorspesifikke hovedmål for landbruks- og matsektoren, og viktige tiltak under disse målene. Hvert halvår oppdateres status for arbeidet med handlingsplanen.
Les mer om dette i denne artikkelen fra Faktisk.no

Antibiotikabruk i landbruket

12:49 Matproduksjon , Miljøtiltak

Drivhus på tak kan gi mer lokalt dyrket mat

Norsk institutt for bioøkonomi har gitt ut rapporten Exploring the opportunities for building a rooftop greenhouse. Case study from Bergen, Norway.

I dette prosjektet har tre forskere samarbeidet med en prosjektgruppe bestående av arkitekter, eiendomsselskap, gartnere, kokker og representanter for myndigheter, samt Bybonden i Bergen. Foreløpige resultater har blitt presentert og diskutert gjennom prosjektperioden. Det er utviklet en case studie basert på bygningen «Bontelabo» i Bergen sentrum, hvor det er gjort analyse av kostnader og markedsmuligheter. I tillegg har arkitekter fra TAG laget en tegning av et veksthus på tak på dette bygget.

Prosjektet viser at det å bygge et veksthus på tak innebærer ekstra investeringskostnader sammenlignet med et veksthus på bakken. Men økt fokus på de sosiale og miljømessige fordelene med veksthus på tak kan både kan gi økte muligheter for investeringsstøtte fra for eksempel myndigheter, og økt betalingsvilje hos forbrukere for varer produsert i veksthuset. Dette kan gi bedre grunnlag for lønnsomhet. Med økt fokus på klimaendringer og ekstremvær kan vi forvente økt verdsetting av de fordelene veksthus på tak har både for miljø og for muligheter for byers muligheter til å produsere egen mat.

I forbindelse med rapporten og prosjektet Veksthus på tak i Bergen skriver forsker Anna Birgitte Milford, NIBIO Bergen, i et debattinnlegg at i løpet av de siste 40 årene har 84 prosent av gårdsbrukene i Bergen forsvunnet. Grønnsaksarealet er på usle fire dekar, og ingen dyrker poteter lenger i kommunen. Med tanke på klimaendringene er det uheldig at vi blir stadig mindre selvforsynte med mat.

Videre skriver Milford  om presset på å bygge boliger, næringsbygg og infrastruktur. Bare siden 2005 er 2103 dekar matjord i Bergen blitt omdisponert til andre formål. Og fremtiden ser ikke lysere ut: I 2017 ble det vedtatt at 1000 dekar av den beste matjorden i kommunen skal bygges ut på Liland.

Noen vil med rette hevde at klimaet i Bergen ikke er det letteste å dyrke i. Sant nok har vi heller ikke landets beste jordkvalitet. Men hvis byens grunnleggere fikk det til for snart 1000 år siden, hvorfor skulle ikke vi, med vår kunnskap og teknologi, klare det? I dag kan vi dessuten dyrke i veksthus, der regn og jordkvalitet ikke setter noen begrensninger. Hvis vi ikke vil bruke arealer på bakken, kan vi bygge veksthusene på tak, slik man gjør stadig flere steder i verden.

Å bygge veksthus på tak i byer kan ha flere fordeler. Redusert avstand til forbrukere gir ferskere varer og mindre kostnader og forurensing forbundet med transport og lagring. Dette er spesielt viktig for byer som ligger langt fra der maten produseres. Veksthus i byer kan også gi den urbane befolkningen muligheten til å lære mer om hvordan mat dyrkes. Ved å bygge veksthus på tak istedenfor på bakken spares arealer som i stedet kan brukes til jordbruk, grøntområder eller andre typer boliger. Et veksthus på tak som er integrert med den øvrige bygningen, kan også utnytte varmen fra etasjene under, noe som vil være energibesparende.

I stadig flere byer i verden bygges det veksthus på tak. En del av disse veksthusene er kommersielle og selger det de produserer gjennom supermarkeder, restauranter, egne butikker eller abonnementsordninger. Noen veksthus på tak er også bygget på universiteter og skoler og brukes i undervisning. De fleste av disse veksthusene bruker hydroponiske systemer for vanning og gjødsling av planter.

Lufa Farms, verdens første kommersiellt drevne takdrivhus, i Montreal.

Men et veksthus på tak kan by på bygningsmessige utfordringer. Hvis veksthuset skal bygges på en eksisterende bygning som ikke er dimensjonert for en ekstra etasje, krever det at bygningen styrkes, noe som kan være kostbart. Andre forhold som vil øke kostnadene i forhold til et veksthus på bakken, er bygging av adkomst og integrering med øvrig bygning for utveksling av varme og luft. Det kan også være vanskelig å få tillatelse til å bygge et veksthus på tak i et bysentrum av estetiske hensyn og av hensyn til beboere i området og fordi reguleringsplaner angir et maksimum antall etasjer på bygningene i et område, som det kan være krevende å få unntak fra. I tillegg kan det også være nødvendig å betale leie for bruk av arealene veksthuset er bygget på.

For å kompensere for høyere kostnader kan et veksthus på tak generere inntekter gjennom større betalingsvilje hos forbrukere på grunn av ekstra ferske produkter, eller fordi veksthuset fremstår som et lokalt, miljøvennlig konsept som genererer arbeidsplasser i nærmiljøet. Andre aktiviteter som omvisning og undervisning kan bidra til å gjøre veksthuset til mer enn en kommersiell produsent. Direktesalg til forbruker gjennom egen butikk, abonnementsordning eller egen restaurant kan også øke inntektene fordi en større andel av utsalgsprisen tilfaller produsenten.

Drivhus på tak kan gi mer lokalt dyrket mat

18:18 Matproduksjon

Spredning av dødelig virus fra oppdrettsfisk til villfisk

Foto: Norsk Havbrukssenter

Professor Are Nylund ved Institutt for biovitenskap på Universitetet i Bergen har forsket på fiskesykdommer og særlig på ILA (Infeksiøs lakseanemi) i flere tiår. Etter det katastrofale ILA-utbruddet i Chile dokumenterte Nylund  at smitten kom med rogn fra Norge.

Nylund har forsket på spredningen av selve viruset (ILAV) mellom oppdrettslaks og villaks og publiserte nylig en artikkel som viser at det oppstår nye virusvarianter.

– Artikkelen viser er at det har foregått en evolusjon av viruset etter at oppdrettsindustrien kom til Norge. Det er blitt etablert tre nye grupper ILAV-virus som vi nå også i økende grad finner i villaksen. Det gjør at vi ikke er i tvil om at smittespredningen av ILAV går fra oppdrettsfisk til villfisk og at reservoaret for smitten dermed er i oppdrettsanleggene, sier Nylund til Dagens Næringsliv.

Forskerne anbefaler sterkt at forvaltningen legger en strategi for å bli kvitt ILAV fullstendig. Det vil innebære at man må starte med ILAV-fri stamfisk som holdes i anlegg på land, for så å sette ut virusfri smolt i anlegg med minst mulig smittepress. Dette vil ta lang tid, kanskje 10–15 år.

– Vi gjorde smitteforsøk allerede på 90-tallet der ørret ble smittet med høyvirulent ILAV. Ørreten dør ikke av dette viruset, men 75–80 prosent av dem blir bærere av det smittsomme viruset. Så en kan tenke seg at det høyvirulente viruset kan spre seg til lakseyngel i elvene. Det kan få store negative følger for bestanden hvis det skjer, sier Nylund.

Han mener at ikke kun lakselus i oppdrettsmerdene, men også smittepresset fra oppdrettsnæringen, kommer inn som parameter i den såkalte trafikklysordningen, som danner grunnlag får bestemmelser om hvor oppdrettsindustrien skal få anledning til å ekspandere.

– Oppdrett en altfor viktig industri for Norge til at den ikke skal forvaltes på en ordentlig måte, mener Nylund.

Kilde: DN.no

Spredning av dødelig virus fra oppdrettsfisk til villfisk

23:46 Matproduksjon

Ny innovasjon i landbruket er undervegs

Vertikal dyrking, innendørs, gir full kontroll med vekst og effektiv arealbruk.
Foto: U.S. Department of Agriculture

Reidar Almås, professor emeritus og seniorforskar ved Ruralis, skriv om i Nationen:

Fire innovasjonar har revolusjonerte landbruket i det tjuande hundreåret: Forbrenningsmotoren, Haber-Bosch-prosessen som hentar nitrogen frå lufta, innføringa av avlsgenetikk i planteproduksjon og husdyrhald og utviklinga av kjemisk kamp mot skadegjerarar og sjukdom på planter og dyr. No er ein femte innovasjon undervegs, under mange namn: Det grøne skiftet, klimasmart landbruk, berekraftig intensivering, sirkulær bioøkonomi.

Fire teknologiske nyvinningar i landbruket har gitt ein produksjonsauke som har overgått folkeveksten. Innføringa av traktoren reduserte også behovet for menneskeleg arbeidskraft i produksjonen av menneskemat. Berre i vårt land vart 200.000 arbeidskrefter frigjort til andre næringar under traktoriseringa (frå 1949 til 1966).

Korleis møter vi dagens utfordringar til matproduksjonen, med 835 millionar underernærte og ei galopperande klimakrise? Svaret er at vi må igjennom ein femte jordbruksinnovasjon, den er godt i gang og den inneber samtidig ein revolusjon av dei fire føregåande innovasjonane.

Trekk-krafta må gå på biodiesel, plantene må modifiserast til å binde nitrogen, naturen må utnyttast på ein smartare måte for å produsere grønt karbon og bekjempe skadegjerarar, landbruket må utnytte store data til å bli presist og klimanøytralt og levere meir energi enn det forbrukar, berre for å nemne noen av dei viktigaste innovasjonane som må koma.

Inntrykket mitt er at den femte landbruksrevolusjonen er i gang, utan at mange er klare over det, heller ikkje alle bøndene.

Ny innovasjon i landbruket er undervegs

01:25 Matproduksjon

Vil kombinere byliv og matproduksjon

Prosjektet Agropolis, tegnet av Dark Arkitekter, har fått to internasjonale arkitekturpriser for sine ideer om å forene moderne byliv og matproduksjon. Prisene er tildelt av The Architecture Master Prize. Dark mottar priser i to kategorier i konkurranse med de beste arkitektur-, interiør- og landskapsdesignere innen designkvalitet og innovasjon.

Ideen bak «Agropolis» er at innbyggerne kan bo sentralt og produsere sin egen mat. Prosjektet, som ble lansert under Arendalsuka, er ment å danne et mønster for bærekraftig urbanisering også andre steder i landet.

Prosjektet planlegges i Mjøndalen utenfor Drammen og skal etter planen bestå 800 boliger. «Agropolis» har fått oppmerksomhet fordi beboerne får tilgang på drivhus og parsellhager der målet er at de skal bidra til egen og andres matproduksjon.

Området skal være bilfritt, men beboerne kan booke seg inn på leie av elbiler og sykler eller bli hentet av en selvkjørende buss. I tillegg vil beboerne nyte godt av en egen skole, barnehage, sykkelverksted, gjesteleiligheter og felles møte- og kontorrom hvis man ønsker å jobbe hjemme en eller flere dager i uka.

– Jeg synes det er mer interessant å selge jorda til et slikt prosjekt enn til eneboliger. Dette er et helt unikt og fremtidsrettet prosjekt, sier bonde Anund Wigen til Teknisk Ukeblad.

Problemet er nemlig at prosjektet skal bygges på det som i dag er nær 200 dekar dyrket mark. Det er dermed lett å tenke at dette er en form for grønnvasking av et prosjekt som i utgangspunktet fremstår som lite bærekraftig.

Men det tenkes uansett nytt. 

– Dette området er ikke bebygget i dag, men det var viktig for meg at dette prosjektet skal flytte matjorda til et annet område. Den kan tas i bruk et annet sted kort tid etter, sier Wigen.

Ifølge direktør Morten Hotvedt i Vestaksen Eiendom vil de legge til rette for at beboerne kan dyrke mye av sin egen mat:

– Vi tror ikke på idealisme, derfor skal dette området ha et felles gjennomgående areal som drives av en ansatt bonde i et aksjeselskap. Alle beboerne må kjøpe en aksje og vi ser for oss en ekstra husleie på ca. 500 kroner i måneden for å lønne denne bonden. Dette skal være tinglyste avtaler. Vil man ikke være med, så må man flytte.

Hotvedt mener Plan- og bygningsloven bør endres slik at utbygger blir pliktig til å flytte matjorda om de skal ta i bruk dyrket mark.

– Siden 1970 har Norge mistet like mye dyrket areal som det er i hele Vestfold fylke. Jeg tror ikke vi klarer å stoppe urbaniseringen, men vi kan klare å lage regler som tar vare på matjorda. I dette tilfellet er planen å gå fra grasproduksjon til kornproduksjon, sier Hotvedt til teknisk Ukeblad.

– Vi har ønsket å skape et urbant bymiljø uten biltrafikk, men med et stort felles høyteknologisk drivhus drevet på solceller, skole, barnehage og et bondens marked. Det skal være mulig for alle å drive litt selvdyrking i tillegg til det man kan kjøpe fra drivhus og fellesarealet, sier arkitekt Ragnhild Pedersen Foss.

En høyspentlinje går gjennom området, og det er ikke tillatt med bygging rett under denne. Planen er derfor at området under linjen skal ligge som en felles dyrkingsstripe. Igjen kommer grønnsvaskingstanken sigende.

Det vi kan ta med oss er uansett poenget om at utbygging på dyrket mark bør forutsette en konkret plan for flytting av matjord og fremtidig drift. En masteroppgave fra NMBU har påvist at flytting av matjord kan fungere bra i praksis. Forskerne legger imidlertid vekt på at jordflytting må foretas på riktig måte. Dette krever planlegging, kunnskap og økonomiske midler.

Vil kombinere byliv og matproduksjon

18:11 Matproduksjon , Prosjekter

Bønder over hele verden frykter for fremtiden

Foto: Meera'rah

En av de sentrale temaene på årets Eat Forum er hvordan man kan produsere nok sunn mat til en voksende befolkning uten ytterligere å tære på landarealer og havressurser. I den sammenhengen blir det vesentlig å ta inn over seg ar 80 prosent av verdens jordbruk består av småbrukere, og to tredjedel av fisket foretas av håndverksfiskere. De sliter imidlertid med å overleve og uten å gjøre noe for deres kår er det umulig å nå målene for både klima, bærekraft og ernæring.

– Jeg er redd. Alle verdens bønder er redde i dag. Mangel på lønnsomhet for bøndene som produserer maten vår, driver mange bønder til å forlate jordbruket, både i India og i resten av verden, sier den indiske sitrusbonden, redaktøren og jordbruksaktivisten Ajay Vir Jakhar på Eat Forum i Stockholm.

Prisene på jordbruksprodukter har ikke holdt tritt med prisstigningen ellers i samfunnet, hevder Jakhar. Han sier subsidier er en av grunnene til dette.

Jakhar trekker også frem monokultur og konsolidering i industrien som et av problemområdene for småbrukere, både innen frø og gjødsel så vel som innen videreforedling av maten. Han mener veien fremover er å dyrke mer varierte avlinger, slik at bøndene selv kan dekke 80 prosent av sine egne næringsbehov på egen gård, og å fokusere mer på lokale markeder.

Kilde: DN.no

Bønder over hele verden frykter for fremtiden

20:29 Matproduksjon

Det vi ikke vet om laksen

Foto: Thomas Bjørkan

Sørgelig at en næring som årlig drar inn milliarder til eierne ikke evner å rydde opp i dette.

Simen Sætre og Kjetil Østli graver i saken i Morgenbladet:

I 2015 intervjues en norsk forsker på tysk tv. Victoria Bohne hadde forsket på oppdrettslaks ved Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (Nifes). Oppgaven var å undersøke et stoff kalt ethoxyquin (EQ). Underveis i forskningen ble Bohne skeptisk til stoffet. Hun tenkte på helsen til barna, og turte ikke lenger spise oppdrettslaks, sier hun i intervjuet med statlig tysk tv. Oppdagelsene bidro til et anstrengt forhold til sjefene ved Nifes, hevder hun.

Nifes skriver dette om tilsetningsstoffet: "Ethoxyquin (EQ) er en syntetisk antioksidant som er påbudt å tilsette i fiskemelet for å hindre eksplosjon av fiskemelet under sjøtransport. Stoffet overføres i noen grad fra fôr til filet. I laks omdannes EQ hovedsakelig til en ethoxyquin dimer (EQDM)."

EU vil ha ethoxyquin ut av markedet, mens næringen og norske forskere gjør et siste forsøk på å vise at stoffet er trygt, noe man etter flere års bestrebelser ikke har maktet.
/../

– Funn tyder på at ethoxyquin og metabolittene kan ødelegge genetisk materiale (DNA), og slik har kreftfremkallende (karsinogent) potensial, sier den nederlandske toksikologen Henk Tennekes, som har jobbet for en rekke aktører i feltet og nå driver konsulentvirksomhet.

De kan være kreftfremkallende. Det finnes ikke et trygt nedre nivå.

– Bruk i fiskefôr bør ikke tillates så lenge det mangler kunnskap om stoffets kreftfremkallende egenskaper.

– Ethoxyquin er ikke akutt giftig. Men ja, det kan være mutagent og toksisk. Du må spise mye oppdrettslaks for å nå de nivåene, men folk som spiser mye laks, kan nå dem. Tenk også på barn og mennesker med mindre kroppsvekt, for dem er grensen lavere. Svaret mitt er at man må finne alternativer, sier professor Edmund Maser ved institutt for toksikologi og farmakologi ved Universitetet i Kiel.

Omfattende sak som kan leses i Morgenbladet.no

Det vi ikke vet om laksen

10:31 Matproduksjon , Miljø

Vil løse problemet med spill av matråstoff

Alt for mye mat havner på dynga: fra husholdningene, i forhandlerleddet og i næringsmiddelinsustrien.

Foto: Cezary p

Bare i Norge er ender ca. 320.000 tonn matråstoff opp som avfall, årlig. Globalt snakker vi om 1,3 milliarder tonn, et problem som det må det gjøres noe med. Prosjektet iProcess har som mål å finne ut hvordan en bedre kan utnytte matressursene, enten det er grønnsaker, kjøtt, fisk eller frukt, mer effektivt.

– Det finnes mye hyllevareteknologi, men ikke egnet våre produksjonsvolum og produkter. Ved å analysere big data eller informasjon fra dagens utstyr og matvareprodusenter, kan vi tilpasse produksjonsutstyret til våre behov, sier Kirsti Greiff, leder for kommunikasjon og formidling i iProcess til TU.

Prosjektet har som ambisjon å utvikle nye fleksible prosessinnovasjoner, konsepter og forretningsmodeller for bærekraftig verdiskaping innenfor matproduksjon. Det gjelder både marine og landbaserte prosesser. Målet er bedre utnyttelse av råstoff og restråstoff for å øke lønnsomheten – i et kretsløpsperspektiv. Videre er det et mål å redusere både spiselig og uspiselig avfall fra hele matverdikjeden. I tillegg skal man studere hvordan man skal sikre høy nok matkvalitet i sluttproduktene. Prosjektet har en tverrfaglig tilnærming med fire hovedområder: robotisering, prosesskontroll, optimal ressurseffektivitet og utvikling av forretningsmodeller.

Ifølge Sintef er det mulig å utvikle tekniske løsninger som passer norske forhold.

– Faglig sett, de største utfordringene for å få til en fleksibel automasjon som er tilpasset råstoffets variasjon og varierende produksjonsvolumer er knyttet til utvikling av automasjonskonsepter som kan imitere nøyaktigheten av manuelt arbeid utført av mennesker og samtidig å utnytte de samme maskinene til å utføre flere typer jobber i produksjonsprosessen, sier Ekrem Misimi som leder den største arbeidspakken i iProcess.

– Fokuset vil være på maskinsynskonsepter (øye) som kan effektivt gjenkjenne og lokalisere råstoffet i 3D rom, ved hjelp av maskinlæring (hjerne), samt bruke behendige gripere og kutteverktøy (hånd) for å håndtere og foredle dette råstoffet med optimal utbytte. I praksis vil dette bety visuell, kamerabasert styring av roboter for å utføre komplekse operasjoner som i dag ikke er automatisert, sier Misimi.

Kilde: Tu.no

Vil løse problemet med spill av matråstoff

11:16 Matproduksjon

Kan bli verdensledende på bioøkonomi

Med riktig satsing kan Norge bli verdensledende på bioøkonomi, også utover marin sektor. Det mener et bedriftsutvalg som fredag overleverte sine innspill til regjeringen. Bioøkonomi er, kort fortalt, produksjon av fornybare biologiske ressurser, til for eksempel mat, fôr, kjemikalier, ingredienser, materialer, farmasøytiske produkter og bioenergi.

• Mot bioøkonomien - NHOs innspill til et nytt internasjonalt og konkurransedyktig næringsliv

NHOs «bioøkonomipanel» ble etablert høsten 2015, for å drøfte mulighetene og utarbeide en strategi for et internasjonalt konkurransedyktig næringsliv basert på biologisk fornybare ressurser.

Norge er allerede verdensledende innenfor marin sektor, men vi er i startgropa når det gjelder å utvikle en rekke nye produkter. I tillegg kan vi øke volumene sterkt gjennom nye dyrking av nye arter som for eksempel alger og tang, nye høstingsstrategier og vekst i havbruksproduksjonen.

– Vi har en utvikling med økende befolkning, velstandsvekst og klimautfordringer. Vi kommer til å se skrikende behov for mer fornybar produksjon av både mat, energi, materialer, osv. Vi er sikre på at bioøkonomien vil få svært stor betydning globalt. Men også nasjonalt, fordi Norge råder over store ressurser til lands og i havet, kanskje mer enn mange er klar over, sier utvalgsleder Tore Remman i Nutrimar AS.

Remman mener vi trenger et sterkt samarbeid mellom grønne og blå næringer i Norge. Et godt eksempel på det er tømmer til produksjon av fôringredienser. Det kan bidra til at Norge ikke bare er verdensledende på havbruksproduksjon og fiskefôrproduksjon, men også blir en nettoeksportør av fôringredienser som vi i dag importerer. Motsatt ser man for seg at i fremtiden kan man bruke restråstoff fra sjømatproduksjon til dyrefôr.

– Dette er nærmest et kinderegg: Vi trenger mat, verdiskaping og lavere klimautslipp. Bioøkonomi svarer på dette, sier Ingebjørg Harto, direktør for næringspolitikk i NHO. – Og Norge har store fordeler, i både hav, fjord, skog og jord. Fortrinnene må utnyttes klokt..

Rapporten viser også store fremtidige muligheter innen helse og farmasi, trebaserte byggematerialer og bioprosessering – for eksempel med bioplast og bioenergi.

I Norge sysselsetter bioøkonomien i dag om lag 140 000 personer og har en produksjonsverdi på 303 milliarder kroner. I tillegg kommer ringvirkninger som sysselsetting i annen industri, tjenesteytende næringer og i offentlig forvaltning. Potensialet er imidlertid betydelig større.

Kilde: NHO

Kan bli verdensledende på bioøkonomi

21:39 Fremtidsscenarier , Matproduksjon , Rapporter

Økologisk landbruk er langt frå målet om 15 prosent i 2020

Foto: Aalang

Både produksjon og forbruk av økologisk mat utgjer så lite at det blir svært krevjande å nå målet frå Stortinget om 15 prosent i 2020. I 2014 utgjorde økologisk mat 1,45 prosent av omsetjinga i daglegvarehandelen, 4,7 prosent av jordbruksarealet var dyrka økologisk og 2,9 prosent av husdyrhaldet var økologisk.

Trøndelagsfylka har klart mest økologisk dyrka areal, følgde av Østfold og Hedmark. Hordaland, Troms, Rogaland, Agderfylka og Finnmark har minst.

– Økologisk landbruk er meint å vere ein spydspiss i arbeidet for å gjere norsk landbruk meir miljøvennleg og berekraftig, men no går produksjonen i negativ retning. Dei offentlege tiltaka er ikkje gode nok til å auke den økologiske produksjonen, og regelverket er komplekst og uoversiktleg, seier riksrevisor Per-Kristian Foss.

Endringar dei seinare åra gjer det mindre attraktivt å leggje om til økologisk drift. Grovfôrsatsane har gått vesentleg ned. Omleggingstilskotet blei fjerna i 2014. I tillegg har det årlege kontrollgebyret som bønder betalar for å vere knytt til kontrollordninga for økologisk produksjon, auka.

Samstundes har situasjonen endra seg etter at Tine frå 2010 ikkje lenger inngår nye leveringsavtalar der dei betalar meir for økologisk mjølk. Her er det unntak for Region Nord i Tine, der ordninga framleis gjeld.

– Det offentlege kan påverke etterspurnaden gjennom eige forbruk, men gjer lite av det i dag, konstaterer Foss.

Riksrevisjonen rår departementet til å utarbeide ein oppdatert heilskapleg strategi og setje i verk betre stimuleringstiltak for å auke produksjonen, sikre rekruttering og forhindre fråfall av økologiske bønder. Vidare rår Riksrevisjonen departementet til å følgje opp at offentlege verksemder aukar forbruket av økologisk mat og styrkjer bruken av merkenøytral marknadsføring.

• Riksrevisjonens undersøking av arbeidet til styresmaktene for å nå måla om økologisk landbruk
• Opptak: Presentasjon av rapporten

Økologisk landbruk er langt frå målet om 15 prosent i 2020

18:36 Matproduksjon

Den første jordbruksmeldingen for Oslo

Solvang kolonihager på Sogn i Oslo Foto: Kjetil Ree

Karianne Bjellås Gilje skirver om Oslos asfaltbønder, som håper de kan gi drahjelp til å dyrke i byen

De siste årene har det verden over blitt mer oppmerksomhet rundt dyrking av nyttevekster i urbane strøk. Jordflekker i bakgårder, på tak, i offentlige rom og på rivningstomter.  Det er å ta for hardt i å si at slike dyrkeprosjekter preger byene. Får asfaltbøndene det som de vil, er imidlertid dette bare begynnelsen på et byliv der flere dyrker tomat på taket, grønnkål i bakgården og squash på parkeringsplassen.

Oslo kommune har i dag 21 parsellhager med tilsammen omtrent 900 parseller. I tillegg kommer skolehager og steder som Bygdøy kongsgård og Geitmyra matkultursenter for barn. Med jevne mellomrom er parsellhagene truet av nærings- og boligbygging, tross interessen og behovet de lange ventelistene vitner om.

Når Oslo bystyre i høst legger frem den aller første jordbruksmeldingen for hovedstaden, vil småbøndene i byen lese med lupe. Inneholder den en bevisst strategi for parsellhager og småskala dyrkeprosjekter à la 

«Vi skal finne og utnytte de døde byrommene,» sier byråd for miljø og samferdsel Guri Melby når hun forsikrer at det ikke er dagens parker som skal omgjøres til potetåkre (Nationen 26.6.). Å finne ubrukte byrom i Oslo er en enkel sak. Like viktig blir det derfor å gå kritisk igjennom regelverk som i dag hindrer aktivitet i offentlige rom.

Landbruksmeldingen bør bli konkret, ikke fagre ord om en grønnere by, mens ildsjelene kjemper med kronglete regelverk og utallige instanser i Bymiljøetaten og Næringsetaten om alt fra å skaffe brukbar jord til å få servere en vaffel til ildsjelene som vil grave i jorden.

Hva var det viktigste vi lærte av parsellivet? Litt mer respekt for maten og de ordentlige bøndene, selvfølgelig. At det tar tid fra frø til tallerken. At det er morsommere å grave i jorden når man gjør det sammen med andre. Men kanskje først og fremst en banal sannhet som i grunn gjelder behandlingen av byrom generelt: Hver minste flekk trenger mye omsorg og vedlikehold. Så enkelt.

Kilde:: osloby

Den første jordbruksmeldingen for Oslo

00:39 Matproduksjon

Vil gjøre ørkenen grønn ved hjelp av ny teknologi

Elisabeth Grieg skriver om Sahara Forest Project, et prosjekt som har satt seg fore å bidra til en løsning på utfordringene knyttet til vann-, mat- og energisikkerhet i nårværende ørkenområder. For en drøy måned siden ble avtalen som legger grunnsteinen for Sahara Forest Project Centre i Aquaba signert i Jordans hovedstad Amman.

Tanken er å ta i bruk den mest fremtidsrettede teknologiene for å gjøre nytte av de ressursene regionen har nok av, som sollys, ørkenområder, CO2 og saltvann, for å produsere det vi trenger mer av: mat, vann og fornybar energi.

Vil gjøre ørkenen grønn ved hjelp av ny teknologi

13:45 Matproduksjon , Miljøteknologi

Stor forskjell på økologisk og ikke-økologisk frukt og grønnsaker

Foto: Elina Mark

Vitenskapskomiteen for mattrygghet presenterte i slutten av april en sammenligning av økologisk og konvensjonell mat og matproduksjon som ikke påviste noen positiv helseeffekt av økomat. Mange stilte seg tvilende til konklusjonene, og nå kommer en  ny internasjonal studie som konkluderer med at det er stor forskjell på økologisk og ikke-økologisk frukt og grønnsaker.

Totalt har forskerne gjennomgått 343 vitenskapelige fagfellevurderte artikler der økologisk frukt eller grønnsaker er blitt sammenlignet med det som er konvensjonelt dyrket. Ifølge  studien har de økologiske produktene opptil 69 prosent høyere innhold av viktige antioksidanter enn det som er konvensjonelt dyrket.

Når det gjelder tungmetaller var for eksempel innholdet av kadmium, som kan føre til en rekke alvorlige sykdommer, blant annet flere krefttyper, nesten 50 prosent lavere i økologiske grønnsaker.

Kilde: DN.no

Stor forskjell på økologisk og ikke-økologisk frukt og grønnsaker

17:35 Matproduksjon

Når er ein hage radikal

Siri Helle skriver i det nystartede nettidsskiriftet Bytopia:

Foto: Lamiot

I Noreg har vi kring 8,5 million dekar jordbruksareal i drift. I tillegg haustar vi fruktene av kring 2,5 millionar dekar i utlandet. Ein gjennomsnittleg nordmann har eit forbruk som er 5,8 gongar høgare enn jorda kan tåle, og mat er ein vesentleg del av dette forbruket.
/../
Det er på mange måtar openbart kvifor vi skal produsere mat sjølve. Av same grunn som vi ikkje går til frisøren, ikkje har hushjelp eller privatsjåfør, ikkje betalar nokon for å byte dekk på sykkelen vår: fordi vi kan klare det sjølve. For vi kan det: ta store steg mot ernæringsmessig sjølvstende og bu i by samstundes.

Vi har lett for å tenke oss at det er dei store areala som bidreg mest til matproduksjonen. I røynda er det berre kring tjue prosent av maten vår som kjem frå industrilandbruk. Sytti prosent er resultat av småbruk.

Les mer i Bytopia

Når er ein hage radikal

22:45 Matproduksjon